Stalingrad

Skrevet av Ole Jensen og Eirik Nerdal

____Innholdsfortegnelse____

  • Problemstilling
  • Introduksjon
  • Bakgrunn, operasjon Barbarossa
  • Operasjon Blå
  • Kamp i Stalingrad, Blitzkrieg/Rattenkrieg
  • Operasjon Uranus
  • Sovjetisk seier
  • Konklusjon
  • Kilder

Hvorfor var slaget i Stalingrad vendepunktet i krigen?

Introduksjon

Slaget om Stalingrad varte fra 21. august 1942 til 12. februar 1943. Og blir ansett som historiens blodigste slag. Konflikten dreide seg om den tyske beleiringen av den sovjetiske byen Stalingrad, kampene i byen, og den sovjetiske motoffensiven som fanget og ødela de styrkene i og rundt byen som sto under tysk kommando. Slaget ved Stalingrad anses for å være vendepunktet for andre verdenskrig

Bakgrunnen for slaget ved Stalingrad
Rett før invasjonen av Polen i 1939 inngikk Tyskland og Sovjetunionen Molotov-Ribbentrop pakten, det var en ikkeangreps-pakt og inneholdt også overenskomst om hvordan de skulle dele tilgrensede sta
Hitler måtte handle raskt, og ville eliminere hele Sovjetunionen før USA gikk til angrep (som skulle være om ett år), for det ville redusere kampene på øst-fronten og isolere noen av de allierte landene, spesielt Storbritannia. Om Nazi-Tyskland klarte å eliminere Sovjet, ville de ikke bare fått millioner av slavearbeidere, men også tilgang til massevis av råvarer og areal.ter mellom Sovjetunionen og Tyskland. Da kunne Stalin bygge opp hans hærstyrker  og Hitler kunne konsentrere seg om selve Europa. Hitler ville eliminere England. USA var blitt dratt inn i krigen etter det japanske angrepet på Pearl-Harbor, og Tyskland var redd for USA’s motstand.

Til tross for ikkeangreps-pakten mellom Tyskland og Sovjetunionen invaderte Tyskland og deres samarbeidende styrker Sovjetunionen i operasjon Barbarossa 22. juni 1941.

Den tyske invasjonsstyrken var delt i tre, Armègruppe Nord, Armègruppe Sentrum og Armègruppe Sør. I nord ligger Leningrad (i dag St. Petersburg), i sentrum ligger hovedstaden Moskva og i sør er Kaukasus og Stalingrad, gode landområder og industri.   Etter nederlag i angrepet på Moskva, bestemte Hitler seg for å overraske med et angrep i sør, der Stalin ikke forventet angrep. Stalingrad var dessuten en viktig industriby som lå godt strategisk plassert på vestsiden av elven Volga, som var et viktig transportsystem fra det kaspiske hav til nordlige deler av Sovjetunionen. Oljerike Kaukasus ville Hitler også ha kontrollen over.
En tysk seier i sør-sovjet ville styrket den tyske krigsindustrien samt svekket sovjets krigsevne, økonomi og i tillegg moral, da byen bærer navnet på lederen.

Operasjon Blau (norsk: operasjon blå) var kodenavnet på Armegruppe sør sin invasjon av Kaukasus og Stalingrad 28. juni 1942.Hitler sendte nesten tre firedeler av hærstyrken, 3300 stridsvogner og 3000 fly til Stalingrad. Hitler hadde bestemt at Armègruppe sør skulle splittes i to, Armègruppe sør A og B. A skulle erobre Kaukasus mens B skulle rykke øst mot Volga og Stalingrad

Tyskland var kjent for deres måte å føre krig på, nemlig Blitzkrig-strategien som bestod av følgende taktikk:
– Enten å finne svake punkter i fiendens front, eller å lure dem til å skape svake punkter.
– Å kjøre store panserstyrker med sterk støtte fra fly dypt inn i fiendens territorium og hindre dem i å trekke tilbake ved og først omringe dem og deretter sende inn infanterister til og enten drepe eller fange dem.
– Eller å lande lufttropper bak fiendens front.

Taktikken krevde et godt samhold mellom flyvåpen, infanteristyrker og panserstyrker. Alle stridsvognene og flyene hadde radio, for uten kommunikasjon kan de ikke føre Blitzkrig.
Målet med denne krigføringen er å slippe de slitsomme og langvarige tofrontskrigene, samt og raskt kunne overta og utnytte områder til å øke ressursgrunnlaget for materiell, råvarer og tvangsarbeidere.

Tyskland møtte lite motstand da de rykket inn mot Stalingrad og Kaukasus. Sovjeterne prøvde å etablere forsvarslinjer men ble eliminert av tyske styrker, så de trakk seg uorganisert tilbake. Armègruppe syd B hadde mange hundre kilometer igjen til Volga, og måtte overta flere byer på veien, samt ødelegge broer og jernbaner for å hindre transport av råvarer, soldater, ammunisjon og våpen.

Kamp i Stalingrad

Stalin fryktet mer Blitzkrig, da det var veldig effektivt for Tyskerne siden de dominerte med panserstyrke og flyvåpen, i tillegg mange topptrente soldater. Stalin hadde mange millioner soldater, men lite våpen, ammunisjon, artilleri og fly. Han beordret soldatene til å trekke seg tilbake til Stalingrad for å tyskerne så nær frontlinjen som mulig. Der kunne infanterister kjempe mot hverandre, så måtte fly og artilleri redusere angrep eller ville de drept sine egne soldater. Taktikken ble kalt « å omfavne» fienden. Tyskerne kalte denne ukjente krigføringen for «Rattenkrieg» = rottekrig.

Stalin fryktet mer enn noe annet at Hitler ville overta Stalingrad, han gjorde alt i sin makt for å stoppe angrepene. Stalingrad var et symbol, om byen falt ville Moskva gått med ned.
Sivile ble satt i arbeid og lagde skyttergraver, andre frivillig arbeid med krigsproduksjon mens hele byen var under angrep. 23. august var det er massivt bombeangrep, som drepte tusener og ruinerte 80% av husene byen. Det var voldsomme og fryktelige kamper i byen, og det ble konstatert at gjennomsnittlig levetid for en nyankommet soldat er under 24 timer. Stalins ordre nr. 227 av 27. juli 1942 hadde erklært at de som trakk seg tilbake eller forlot sine stillinger uten ordre, ville bli skutt summarisk. 13 500 soldater ble skutt for feighet.

Fra 1. september 1942 ble det sendt sovjetiske forsterkninger over Volga. Tyske fly kjørte fram og tilbake over elven, og de sovjetiske forsterkningene var under konstant beskytning. Bare halvparten av soldatene som ble sendt over elven fikk våpen, andre halvparten fikk ammunisjon. Tyskerne led store tap, som russerne.

[1]Vasilij Grigorjevitsj Zajtsev var en sovjetisk skarpskytter som kysset elven Volga og meldte seg frivillig til frontlinjen 22. september 1942. Vasilij Zajtsev fikk ære for å ha dræpt 225 tyskere i løpet av slaget. En dag fikk han ordre om å skyte en soldat fra 800 meter, og fire andre like etter. Han traff fem av fem med sin Mosin Negant rifle. For dette fikk Zajtsev “Medal for Valor». Han ble et forbilde for alle soldater i den sovjetiske arme. Han fikk bildet og mange av historiene sine skrevet i avisen og lest opp på radioen.  Zaytsev inspirerte mange av soldatene og ble den ekstra motivasjonen de trengte. Zajtsev og andre skarpskyttere gav sterk motstand mot tyskerne i Stalingrad I november, etter tre måneder med langsomme fremrykninger kom tyskerne fram til Volgas bredde i byens sentrum. Da var 90 % av byen blitt erobret, og de sovjetstyrkene som fortsatt var igjen i byen, ble splittet i to små lommer. På grunn av kulden var Volga frosset, så elven kunne ikke brukes til å transportere forsyninger og forsterkninger lengre.

 

Operasjon Uranus

Hitler hadde bare plassert den dårlig utrustede Ungarske armé til å forsvare 200 km. av frontavsnittet nord for Stalingrad, fordi han var altfor fokusert på angrepet i byen. Stalin planla å fortsette presset på tyskerne i byen og deretter trenge gjennom de dårlig forsvarte flankene, slik at Stalingrad kunne blitt omringet av sovjetstyrker. Denne operasjonen ble gitt kodenavnet Uranus og ble iverksatt 19. november 1942.

Sovjetstyrkene var delt i tre arméer, totalt over 500 000 soldater. De sovjetiske styrkene avanserte raskt og stengte dermed inne de tyske styrkene i Stalingrad. Rundt 250 000 tyske og rumenske tropper, samt noen kroatiske enheter var sperret inne. Om lag 50 000 tyske soldater ble feid til side utenfor lommen og de sovjetiske styrkene etablerte straks to forsvarslinjer; en innenfor for å forsvare mot utfall fra lommen og en utenfor for å forsvare mot en mulig tysk redningsaksjon.

Hermann Göring, sjef for det tyske flyvåpenet erklærte at de skulle forsyne de innestengte tyskerne via en luftbro, slik at de kunne fortsette å kjempe mens det ble satt i gang en redningsaksjon. Hitler støttet forslaget, men luftbroen sviktet nesten med en gang. Bare 10 % av all mat og materiell som trengtes kunne dekkes. De allerede utsultede, innestengte tyskerne møtte den iskalde russiske vinteren, mange døde av frostskader, sult og sykdommer. De var i tillegg i ferd med å gå tom for ammunisjon. De torde ikke å overgi seg, fordi de var overbevist om at tyskerne ville henrette dem.

Sovjetisk seier

Friedrich Paulus, lederen for de tyske styrkene ble utnevnt til feltmarskalk 30 januar. Da sovjetstyrkene nærmet seg hovedkvarteret hans i ruinene overga han seg, og ble tatt som krigsfange. 2. februar overga resten av de tyske styrkene seg, og 91 000 slitne, syke og utsultede solder ble tatt til fange, inkludert 22 generaler. Av de 91 000 tyske krigsfangene ble bare 6 000 sendt hjem i 1955, resten ble spredt over Sovjetunionen og døde i fangeleirer av sykdommer, feilernæring og tungt arbeid.

Konklusjon

Slaget ved Stalingrad er det største enkeltstående slaget i historien som varte i 199 dager, og tok over en million liv på hver av sidene. Dødstallet er veldig uklart, men tyskerne hadde bare en firedel av soldatene igjen. De overlevende tyske fangene, har sagt at de drømte om motangrepet fra en tysk armé, men det forble bare drømmer. Etter de store nederlagene i Stalingrad, og El Alamein i Egypt 1.-27. juni 1942 var det klart at Tyskland hadde store problemer. Senere kom også kappløpet mot Berlin som var et tegn på at Tyskland hadde falt. Tyskland kapitulerte 8. april 1945. Hadde det ikke vært for de russiske heltene som kjempet i byene for fred og frihet, så kunne utviklingen gått en helt annen vei.

Kilder

http://www.ww2incolor.com/hungary/11132690.html

http://www.squidoo.com/vasily-zaytsev

http://no.wikipedia.org/wiki/Arm%C3%A9gruppe_S%C3%B8r

http://en.wikipedia.org/wiki/Medal_for_Valor

http://en.wikipedia.org/wiki/Vasily_Zaytsev

http://no.wikipedia.org/wiki/Slaget_om_Stalingrad

http://www.godoy.no/weber/2verdskrigweb/Peter03/index.htm


[1] Fra «Enemy at the gates 2001»

 

Advertisements

D-Dagen

Skrevet av: Tomas Færstad Frotvedt, Kristian Sætre Rasmussen og Robin André Toftum Mikkelsen.

Problemstilling: Hva skjedde før og under D-dagen og hvilke effekter fikk for krigen videre?

D-Dagen er for mange en av de mest avgjørende hendelsene under den andre verdenskrig. Den blir sett på som avgjørende for krigen, og operasjonen blir sett på som en stor suksess. Men hva var det egentlig som skjedde under d dagen? var den slik den blir husket den dag i dag, eller har det oppstått «myter» omkring den? Og var D-Dagen så avgjørende som folk vil ha det til? Dette er bare noen av de spørsmålene vi skal prøve å svare på i denne oppgaven. Du vil først få en innføring i planleggingen av opperasjonen, så vil vi fortelle om selve invasjonene og om kampene innover i landet, og til slutt vil vi se på invasjonen i ettertid og skrive litt om resultatet av invasjonen. D-Dagen vil alltid være sentralt i historien vår, men nå skal vi se på hvor sentral den virkelig var.

Planlegging av D-Dagen

Planleggingen av ”D-dagen” slik vi kjenner den i dag startet helt tilbake i 1940. på denne tiden var så å si hele Europa under Tysklands klør. Tyskerne hadde god økonomi, og den var til tider også bedre enn Stormaktene Storbritannia og Sovjet, men tyskerne hadde en noe mindre produksjon på kampfly og tanks.

De allierte hadde lenge sett etter en mulighet til å invadere fastlandet i Europa. Amerikanerne begynte denne planleggingen umiddelbart etter at de fikk krigserklæringen ifra Adolf Hitler, og britene invadere fastlandet fordi at de hadde sett seg nødt til å trekke alle sine styrker ut av Frankrike i 1940. Begge nasjonene visste at en slik operasjon ville føre til diverse komplikasjoner, men de bestemte seg etter hvert for å få til ett angrep så tidlig som overhodet mulig, og da kanskje også i 1942. Det var ikke Britene som tok det første trekket, men amerikanerne, med General Dwight D. Eisenhowen bak spakene.

Det ble laget to forskjellige invasjons planer, den ene ble kaldt ”Operation Roundup” og den andre ble navngitt ”Operation Sledgehammer”. Men disse planene ble ikke møtt med juble hos stormaktene. Det ble arrangert flere møter mellom stormaktene, og den viktigste var i Teheran konferansen, som foregikk i november og desember. Den 1.desember ble denne operasjonen drøftet, og flere viktige historiske personer som Roosevelt, Stalin og Churchill osv, valgte å kalle den ”Operation Ovrlord”. Planen var at de skulle gå i land i den Franske byen Normandie en gang i mai 1944.

Landstyrkenes sjef het Bernard Law Montogomery, han var en høyt respektert britisk general. Han fikk to britiske, to amerikanske og en kanadisk divisjon til å angripe på visse bestemte steder på strendene, og ut ifra disse divisjonene, skulle ytterlige 3 divisjoner slippes inn i landet for å angripe andre strategiske mål, disse ”Postene” var for fienden også veldig vitale midtpunkter rundt på øyen. I luften stilte de allierte med ett høyt antall (13.000) kampfly, bombefly og viktige transport fly som fraktet alt i fra ammunisjon til soldater. Med dette antallet og variasjonen i luftfartøyene, så var de fullstendige overlegene i forhold til tyskerne sin luftstyrke som het Luftwaffe, som de tidligere hadde sagt var så å si uovervinnelig. På D-dagen klarte tyskerne bare å mobilisere 400 fly, som er veldig lite i mot de allierte sine 13.000. Man har i ettertid funnet ut at under D-dagen ble det sluppet 195.000 tonn med bomber og annet sprengstoff, dette ble hovedsakelig sluppet over sentrale og planlagte mål, så man kan tenke seg hvordan disse stedene så ut. Av de 13.000 flyene som de allierte startet slaget med, kom de tilbake med 11.000, altså de mistet 2000 fly under d. dagen, men de var fornøyd, for de hadde klart å isolere Normandie ifra resten av Frankrike. Det var også en del bombing utenfor Normandie og de sentrale områdene, dette var ikke bare for å ødelegge og villede fienden, men for å få de tyske styrkene til å tro at de kom ifra andre steder enn Normandie. De allierte hadde også på den tiden høyt teknologisk utstyr som gjorde det mulig å fange opp diverse tyske meldinger og samtaler, og etter hvert hadde de nok informasjon til å vite hvor de var plassert, og skulle bevege seg.

Men tyskerne hadde alltid anelse om hvordan de allierte opererte, og at en invasjon av Normandie var på gang, så det er verdt å nevne at de rakk å plassere ett meget høyt antall miner på strendene før angrepet begynte. Disse minene tok naturligvis også en del liv.

Tyskerne sitt artilleri langs kysten var meget svakt og langt i fra perfekt, det var store sprekker mellom styrkene, de hadde bare plassert kanoner rundt de viktigste byene, noe som var velig lite i forhold til hva de kom til å møte. Langs resten av kysten brukte tyskerne hærenes artilleri, og det var på det meste50 kilometermed områder som sto nærmest åpne, så dette er en fin indikator på hvor store sprekker det var i den tyske hæren.

Det ble satt inn 300.000 mann, 250 skip og hele 4000 båter som kunne kjøre på land ble satt inn mot Normandie denne dagen.

 

Invasjonen                                                                                                                    

Det hele startet i et møte i Teheran, der de allierte skulle diskutere hvilke strategi de skulle bruke. Og selvfølgelig var ikke alle enige. Churchill ville ha et angrep på Nord-Italia fordi at da ville de få en åpning mot Balkan. Dette var Stalin ikke enig i og det gjorde at Roosevelt fulgte etter. Selve D-dagen starter her. Men opperasjonen starter i 6.juni 1944 ledet av Eisenhower en amerikansk offiser og politiker. Under Eisenhower finner vi en mann kalt Montgomery som hadde stor erfaring innen krigsføring og var da sjef for hærstyrkene. Videre i krigen så var tyskerne dårlig stilt. De var veldig forvirret på hvor de skulle mobiliseres i Normandie, siden de allierte hadde fått de til å tro at selve invasjonen skulle starte lenger nord. Britene var kommet godt i gang i forhold til tyskerne, de hadde startet med fly. De sendte fly hele natten som slapp sølvpapir rundt Normandie. Det som var så smart med denne strategien var at tyskerne trodde at dette var snø, men der tok de grundig feil. Dette var sølvpapir som skulle lure radaren til motstanderen ved at det skulle forestille snø. Så det som skjedde var at tyskerne overså dette og merket ikke at britene fløy forbi dem.

Det neste som da skjedde var at britene tok i bruk fallskjermsoldater. Disse soldatene hadde i oppgave å mobilisere seg overalt på tysk jord. De landet i trær, brønner, piggtråd, tyske kommandoposter og det som var det mest absurde var at de landet i miner. Selvfølgelig var det å lande på miner ikke planen, for det førte til at mange ble drept, men likevel fikk de fleste andre soldatene som landet andre plasser fullført oppdragene sine.

Klokken 6.30 krydde det av skip utenfor kysten i Normandie. Det første som skjedde den morgenen var at de allierte sendte ut soldater som hadde i oppgave å storme stranden. Dette var ikke hovedbølgen for disse hadde klart å ødelegge strandhindrene på stendene. Nå var det hovedbølgen sin tur. Denne store bølgen av soldater og maskiner hadde ingen problem med å ta over stranden. De møtte ikke stor motstand, or de allierte hadde da klart å komme seg inn til innlandet. Normandie var det ett utall krigsskip i fra forskjellige nasjoner, og en del av disse ligger også plassert på bunnen utenfor Normandie, dette var naturligvis grunnet høyskudd takt i fra alle kanter, og mye tungt ladde kjøretøy fly, tanks og andre pansrede kjøretøy kunne lett penetrere igjennom båtens skrog. Også vanntorpedoer ble også brukt i mellom båtene, dette var våpen som var meget kraftig og kunne senke skip på meget kort tid.

Dagen etter den 7. juni ble kystområdet delt inn i tre områder, i midten var det briter og kanadier, mens amerikanerne måtte ta for seg to områder. Det tok hele 5 dager før alle styrkene var samlet, etter intense kamper som ikke var så stor at de måtte bekymre seg. De allierte hadde god kontroll på kysten og kunne få utstyr og forsyninger inn til Normandie.

Videre på innlandet

Britene og kanadierne møtte stor motstand i det midterste området som de var tildelt. De klarte så vidt å holde ut, takket være det gode luftangrepet de hadde. Den midterste kampen skjedde det mye, de fleste kampene de hadde endte med tap, men de klarte tilslutt å få kontroll over det området. Etter at tyskerne tapte slaget, var de i full panikk og frustrasjon over at de ikke hadde klart å ta over midtområdet. Dette endte med at flere tyske ledere i Normandie flyktet, de var redd for sitt eget liv, så de bestemte seg for at det eneste de kunne gjøre var å trekke seg tilbake. Men før de kunne gjøre dette måtte de gå til Hitler får å få dette til å skje. Dette gikk ikke så bra. Hitler nektet over å trekke seg tilbake. For i Hitlers øyne var det å trekke seg tilbake det feigeste du kunne gjøre. Lederne under Normandies forespørsel om å trekke seg tilbake ble avvist.

Etter en intens kamp mot tyskerne på kysten, sto da luftangrepet for tur. 25 juli startet det som er blitt kalt operasjon Cobra. Dette var et luftangrep som gjorde at tyskerne måtte trekke seg mer og mer tilbake. Dette gjorde at amerikanske styrker kunne ta over byen Avranches. Det som var til stor fordel for de allierte var at de nå hadde tilgang til å spre sine styrker i vest og sør, i tillegg til at de da kunne omringe de tyske styrkene som hadde flyttet seg til øst.

Tyskerne var da omringet og de tyske lederne så ikke noe positivt på dette. Mens deres leder Hitler så på dette som en mulighet for å gjenopprette fronten som de hadde i Normandie. Han lagde da en strategi om hvordan å lure og ta knekken på motstanderne. Han flyttet da styrker vestover, som da hadde i oppgave å ta de bakfra der de minst hadde forventet at de skulle komme. Disse skulle bevege seg vest og da snu seg mot Avranches der de skulle komme som et overraskelses angrep bakfra. Dette var en veldig god strategi om det ikke hadde vært for at amerikanerne var forberedt på det. Dette endte ikke så bra for tyskerne, Hitler trodde han hadde de ved strupen men da tok han inderlig feil. Under dette angrepet flyttet da de britiske og amerikanske styrkene seg mot Falaise. Hitler hadde ikke annet valg enn å trekke seg tilbake fra Normandie. Men siden han nå var omringet var dette ingen lett oppgave. Den eneste muligheten Hitler da hadde var å komme seg gjennom de britiske og amerikanske styrkene rundt Falaise i tillegg måtte han gjennom den amerikanske fronten i øst ved Avranches. Dette lyktes Hitler med, og han var da mellom 16 og 19. august ved elva Seine, der han skulle krysse elven med de soldatene som var igjen. Grunnen for at de var så få var at de fleste var enten død eller hadde blitt tatt til fange i Normandie. Der hadde omkring 50 000 soldater mistet livet og rundt 200 000 soldater blitt tatt til fange. Tilbake ved elven Seine var det ingen lett sak å komme seg trykt hjem, fordi at de amerikanske soldatene hadde sprengt vekk alle broene. Så soldatene lå da helt åpent i elven. Men de klarte å komme seg gjennom uten å bli sett på grunn av at de hadde erfaring med å trekke seg tilbake under kampene i Russland. Hovedgrunnen for at de klare å komme seg over var takket være lederen Walther Model. Han fant ut at den kjappeste metoden for å komme seg fort vekk var å lage flytebrygger ved hjelp av natturresurser omkring dem.

Innlandets ulike sektorer

Innlandet var delt i 5 ulike sektorer der kampene skjedde, den første er Omaha Beach, Utah Beach, Pointe du Hoc, Sword Beach, Gold Beach og Juno Beach.

Omaha Beach             

Her foregikk det verste slaget under invasjonen. Omaha stranden var den blodligste og mest kostbare angrepet på D-dagen. Grunnen til at dette var den mest blodligste og mest kostbare angrepet var fordi at de allierte møtte velltrente tyske soldater som var noen av de beste soldatene tyskerne hadde på Normandie. Tyskerne hadde gjort Omaha godt rustet til krig, og var den best forsvarte område de hadde. Men amerikanerne var forberedt, de hadde gjort i stand stridsvogner og infanterier som skulle ta over stranden. Men dette gikk ikke som planlagt, fordi at de hadde sluppet stridsvognene for tidelig ut på sjøen og de hadde ikke forventet så store bølger og så kraftig vind. Det endte da med at de mistet over 20 stridsvogner som skulle beskytte infanteriet på østsiden. Det ble da vanskeligere å komme seg til land enn det de allierte hadde trodd. Fordi at de ikke hadde stridsvogner som kunne beskytte infanteriet i første omgang. Mens på den vestlige sektoren slapp de ut stridsvognene på land, men dette hjalp lite. De tyske styrkene ødela stridsvognene ganske enkelt og infanteriet hadde da ingen forsvar. Og ikke før i tredje angrepsbølge klarte de å forsvare infanteriet med stridsvogner. Dette resulterte med at over 1000 infanteri soldater mistet livet, i tillegg til over 2000 sårede. Motet til disse soldatene var enormt, de løp gjennom hindringene på stranden og klarte å komme seg innover på land.

Utah Beach

Dette var den andre stranden som amerikanerne skulle angripe. Den første stranden var Omaha og den neste var Utah. Dette var ikke like blodig og kostbart som den andre, fordi at her møtte de ikke så stor motstand. Her døde bare 192 allierte soldater, en stor forskjell enn hva som skjedde på Omaha Beach.

 

Pointe du Hoc

Pointe du Hoc ligger mellom Omaha- og Utah Beach. Her ble det sendt 225 velltrente amerikanske soldater som gikk i land under klippene, og hadde i oppgave å storme den tyske befestningen. Ved hjelp av velutstyrte båter som hadde bombekastegranater, klarte de å komme seg opp klippen også ved hjelp av spesiallagde entrehaker som ble brukt for å klatre seg opp klipper med. Disse ble også skutt ut fra båtene, og det viste da seg at disse båtene var godt tilbruk under invasjonen. Det som da skjedde etter at de hadde kommet seg opp på klippen og drept de tyske soldatene, så fant de da ut at kanonene som tyskerne brukte ikke var blitt installert i befestningen. Disse soldatene prøvde å formidle dette til de allierte uten å lykkes. Den franske motstandsbevegelsen ble da drept av de britiske kampflyene under en misforståelse. Amerikanerne fortsatte fremover og ødela kanonene bak befestningen. Deretter måtte de beskytte seg mot tyskerne som kom stormende imot. Tilslutt var det bare 90 personer av de 225 som var blitt sendt opp.

Sword Beach

Her vant de allierte et stort slag, ved at de drepte 29 000 tyske soldater og mistet bare selv 630.

Gold Beach

Her skulle britene angripe tyskerne, 1 time etter at amerikanerne hadde begynt med å komme seg i land. Britene slet litt i starten for å få kontroll på stranden, fordi at tyskerne hadde et godt forsvar. Tyskerne var også heldig med været, fordi at det var urolig sjø, som gjorde at det var vanskelig for britene å komme seg til land. Men når britene først kom i land så tok de over stranden samme dag på natten. Her døde bare 400 av de 25 000 som var sendt på stranden. Så her hadde de også vunnet et stort slag, og hadde ikke mistet mye av hæren.

Juno Beach

Her var både britiske og kanadiske tropper. De kanadiske troppene gjorde mesteparten av jobben, selv om de britiske var til hjelp. Det første angrepet gikk ikke som planlagt, grunnen til det var piggtråd, miner, spanske ryttere, dette gjorde at det var vanskelig for infanteriet å komme seg gjennom i tillegg til at stridsvognene ble ødelagt.

Fortsettelse på innlandet

Landgangen under D – Dagen (kalt Operation Overlord) ble en suksess. Men selv om landgangen i Normandie var over, og det ble kalt en suksess, så var krigen på langt nær over. Nå hadde de allierte kommet i land, men de var fortsatt uten noe form for by, langt mindre noe havn til å frakte forsyninger til soldatene. Derfor måtte de allierte raskt presse fremover for å kapere de omkringliggende havnene og byene. De mest sentrale var havnebyen Cherbourg, og byen Caen. Men nå hadde tyskerne trukket seg noe tilbake, og hadde klart å forskanse seg, spesielt godt i Caen. Amerikanerne marsjerte mot Cherbourg, mens britene, ledet av general Montgomery, beleiret Caen. Amerikanerne brukte flere dager på å nå Cherbourg, og da de endelig kom frem var tyskerne mer eller mindre klare for dem. De påfølgende kampene varte i 8 dager, og da amerikanerne endelig klarte å ta havnen, hadde tyskerne ødelagt hele havneanlegget.

Britene hadde langt større problemer. I Caen hadde tyskerne forskanset seg kraftig. Flere operasjoner ble innledet mot Caen i forsøk på å bryte gjennom de tyske forsvarsverkene. Disse operasjonene ble viktige for moral, etter som at det begynte å bli lengre, og lengre side landgangen i Normandie og ledere på begge sider ville ha en rask slutt på krigen. Etter flere operasjoner for å bryte gjennom forsvaret i Caen, flere med varierende effekt, endte det hele med at britiske og kanadiske styrker klarte å erobre Caen, eller det som var igjen av byen. Etter flere bombinger og gjentatte forsøk på å bryte gjennom linjene hadde de fleste husene blitt ødelagt. 9000 av totalt 15000 bygninger var blitt ødelagt eller jevnet med jorden. Altså over halvparten av byen var ødelagt, men tyskerne var drevet ut, og ikke lenge etter hadde så å si hele frankriket blitt frigjort.

Resultatet av innvasjonen

Mange sier dette markerte begynnelsen på slutten av krigen. At de allierte styrkene hadde snudd krigens gang, og at uten invasjonen av Normandie hadde verden vært et tysk sted. Men sannheten er noe litt annet. Det er nemlig flere myter/fortellinger omkring denne invasjonen som har oppstått gjennom tidene. For de første kan man se på betydningen av invasjonen.

Invasjonen ble originalt utsatt fra mai 1944 til juni samme år, grunnet dårlig vær. Da de endelig invaderte Normandie kunne man allerede se endring i krigen. De alliertes krig i sør, hadde nådd helt opp til Italia, hvor de allerede hadde tatt over hovedstaden Roma, med dette hadde fascistene i Italia fått seg en skikkelig smell. En lignende utvikling hadde man lenge kunnet se på øst fronten. Her hadde russerne/sovjetene slått tyskerne tilbake. Helt siden ca 1943 hadde sovjetene slått tyskerne tilbake, og fått en endring i krigens gang. Etter dette måtte tyskerne gradvis trekke seg lenger og lenger tilbake fra sovjet. Verden var allerede i ferd med å endres. Tyskerne tapte på flere fronter, og var på retretten, og krigen hadde tatt en endring.

Så mens mange sier at Normandie invasjonen betydde begynnelsen på slutten, så virker det som om dette var feil. Krigen hadde nok blitt vunnet av de allierte og sovjetene, men Normandie invasjonen fremskyndet denne seieren ganske mye, gjennom at tyskerne igjen måtte kjempe en tofrontskrig, og at de dermed måtte sende styrker mot de allierte, som ellers ville senket den sovjetiske fremgangen. I tillegg fikk tyskernes moral en alvorlig knekk da de allierte invaderte, dette førte nok også til en raskere avslutning. Og sist men ikke minst fikk de allierte kommet seg med i ”kappløpet om Europa” Hvis de allierte ikke hadde invadert hadde nok allikevel verden ikke blitt tysk, men da hadde det vært en fare for at verden ble russisk.

Den siste ”myten” omkring Normandie var at det gikk så bra. Det er få som snakker om tapene under denne aksjonen og i kjølvannet av den. Totalt under invasjonen av frankriket var tapene store. Av de over 2 millioner soldater som landet i Normandie, ble over 200 000 drept, skadd, eller savnet. Dette tilsvarer ca 10 % av de allierte styrkene. I tillegg ble ca 4000 fly ødelagt og nesten 17000 flygere ble drept eller såret. Dette inkluderer 81 franske flygere. I tillegg ble rundt 4000 tanks ødelagt.

Tapene på tyskernes side er mer usikre, grunnet dårlig dokumentasjon. Tyskerne mast ca 50 000 soldater under Normandie (drept eller fanget) Mens det totale tallet i frankriket varierer fra 210 000 til 450 000. i tillegg regner man med at rundt 2000 tanks ble ødelagt. Men dette var bare de krigene tapene, de franske tapene, både sivile og militære, var også store.

Tallet på sivile franskmenn drept etter invasjonen i Normandie var ca 22 000. Dette tallet var 7 dager etter D Dagen. I tillegg ble mellom 11 000 og 19 000 sivile drept under bombingene før invasjonen. Dette tallet er omstridt, og mange mener det er altfor høyt. I tillegg til alt dette ble det liggende mang miner og bomber rundt om kring, som ikke hadde gått av, og som fortsatte å skade flok selv etter kampene var over. Også bygninger og monumenter i frankriket ble ødelagt. Bare i Caen ble som sagt 9000 av 15 000 bygninger ødelagt. Jeg fant ikke noe nøyaktig tall på ødelagte monumenter, men det virker som ganske mange. Mot slutten ev krigen fikk til og med de allierte styrkene strenge ordre om ikke å ødelegge eller skade monumenter, med mindre det var absolutt nødvendig.

Alt i alt, jeg vil ikke si at invasjonen i Normandie var så stor suksess som de vil ha det til. Tapene var store både hos sivile og allierte. Og som jeg har vist, var ikke invasjonen avgjørende, men hjalp til en rask slutt på krigen. Men uansett har invasjonen satt sitt merke på verden, og selv den dag i dag finnes det utallige graver rundt Normandie. Mange monumenter og minnesmerker er også reist til minne om dem som kjempet under invasjonen i Normandie og døde på strendene. Strendene har den dag i dag fortsatt de kodenavnene de fikk under krigen. Så invasjonene fikk en rask slutt på krigen, men med store tap både til soldater og sivile, men minnene om invasjonen finnes fortsatt, og det vil de forsette å gjøre i mange år fremmover.

Så nå vet du hva som skjedde under og etter D-Dagen. vi har belyst flere konkrete fakta, så vell som å dra noen sluttinger og henvisninger til andre hendelser i Europa. Så kan du selv bedømme hva du synes om D-Dagen etter dette. Håper dette har vært en opplysende lesning, og at du nå har lært mye nytt og gammelt om D-Dagen. Men selv om vi har sagt at d dagen kanskje ikke var så viktig eller så stor suksess som folk vil ha det til, så vil alltid d dagen stå som en milepæle i vår historie, og som et bevis på motet og ofrene som ble gjort den dagen for 68 år siden.

Kilder

Som dere kan se har vi brukt mye forskjellige kilder. Vi har også brukt wikipedia som en kilde. Dette er fordi at den var den mest utfyllende, presise og hadde mest ”ny” informasjon. De andre kildene hadde bare ”D Dagen var en suksess” ”D Dagen avgjorde krigen” og lignende. På wikipedia satte de dette litt på spissen, og viste til flere andre viktige hendelser rundt om i Europa som var vel så viktige som d dagen. I tillegg hadde den ”ny” informasjon. Mange av de andre sidene jeg fant var direkte kopier av andre sider. På det meste fant jeg 3 prikk like utgaver av samme side, under 3 forskjellige navn. Så i dette tilfellet var nok wikipedia bedre på noen ting, en de andre sidene. Vi brukte de to nyhetsklippene under som primærkilder.

http://www.bbc.co.uk/history/worldwars/wwtwo/overlord_d_day_paris_01.shtml

http://home.online.no/~ro-w/normandie/

http://www.bbc.co.uk/history/worldwars/wwtwo/launch_ani_d_day.shtml

http://en.wikipedia.org/wiki/Operation_Overlord

http://oceansnsunsets.hubpages.com/hub/D-Day-and-Operation-Overlord-in-WW2

http://www.mtholyoke.edu/~kmmurray/The%20Longest%20Day/The%20Effects%20of%20D-Day.html

http://doinghistoryproject.tripod.com/id28.html

http://olive-drab.com/od_history_ww2_ops_battles_1944normandy.php

http://www.studenttorget.no/index.php?artikkelid=768

http://snl.no/andre_verdenskrig

http://www.merkki.com/powwow.htm (nyhetsbilder)

Bombingen av Laksevåg


(bildet er hentet fra HER!)

Skrevet av Rebekka Askeland Søreide

Problemstilling: Hva skjedde under bombingen av Holen skole/Laksevåg?

Onsdag den 4. oktober 1944 gikk et Britisk bombefly til angrep på tyske krigsmarines ubåtbunker, «Bruno» I Nordevågen på Laksevåg. 193 mennesker ble drept, og av dem var hele 74 personer barn og unge. (Tallene varierer fra kilde til kilde, men de fleste tilsier at 74 var barn). 61 barn på selve skolen ble drept eller truffet av bomben.

Dagen begynte helt vanlig, foreldre gikk på jobb og barna på skolen. Det er i dag over 67 år siden, og mange minnes enda den forferdelige tragedien. 152 bombefly angrep skolen på Laksevåg, og bombelasten ble sluppet fra stor høyde. 1432 bomber ble sluppet over Laksevåg på en time, men to av flyene ble skutt ned. Bombingen av Laksevåg og Holen skole var den største enkeltkatastrofen i andre verdenskrig, og målene for bombingen av Laksevåg i 1944 var Bergens Mekaniske Verksteder med en stor flytedokk og Det Bergenske Dampskipselskaps reparasjonsverksted. Det vil altså si at bombingen ikke gikk helt som planlagt, i og med at Holen skole også ble bombet og ikke bare ubåtbunkeren Bruno.

Men natt til 29. oktober 1944, slapp 47 fly hadde sluppet bombelasten. Under dette angrepet mistet 40 norske sivile livet. Men, det var planlagt at 237 Lancaster bombefly skulle bombe de samme ubåt-anleggene, men på grunn av tett skydekke ble angrepet avbrutt og bare 47 fly fikk sluppet bombene sine.


(Bildet er hentet fra HER!)

Det er også sagt at enkelte allerede visste om angrepet, men at de valgte å ikke gjøre noe for å stoppe det eller for å forhindre at barna på Holen skole ikke kom på skolen dagen. Det var planlagt å bombe mennesker, deriblant skade dem.

Laksevåg ble utsatt for en såkalt teppebombing, denne foregikk da mellom Nygård og Damsgård. 60 hus ble totalskadd etter bombetreff og påfølgende branner, og i underkant av 160 hus ble delvis skadd. Grunnent bombingen bla store deler av Laksevåg forflyttet igsp. De som spesielt ble rammet var de som bodde i området fra Øvre Holen og nordover mot Olderneset. I tillegg til en rekke privathus og forretninger, ble en del bygninger og personer knyttet til disse, hardt rammet. Det er funnet ut at om lag 117 mennesker døde på disse tre stedene.

Kort sagt: det var en av de største enkeltkatastrofene under andre verdenskrig, mange døde eller ble rammet, og denne katastrofen huskes i lang tid etterpå enda.

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Bombingen_av_Laksev%C3%A5g

http://www.bt.no/bergenpuls/litteratur/–Bevisst-bombing-av-sivile-pa-Laksevag-1861566.html

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_hordaland/4141367.html

– Rebekka Askeland Søreide

Jødeutryddelsene i konsentrasjonsleirene

Skrevet av Margrethe Johnsen Førland og Cathrine Øvreeide

Hva var bakgrunnen for masseutryddelsen av jødene og hva skjedde i Auschwitz 1 og Auschwitz 2?

For første gang under andre verdenskrig ble det med fullt overlegg drept flere sivile enn soldater. Massemordene var ikke tilfeldigheter, men et produkt av nazistenes politikk, som gikk ut på å utrydde alle jøder og sigøynere. Andre verdenskrig kom til å koste verden 6 millioner jøder, og et uvisst antall av sigøynere. [1]

De første årene etter Hitler kom til makten, ble jødene i Tyskland ble diskriminert og forfulgt. Dette var med hensikt til å tvinge jødene ut av landet. [2]

Etter at Wannsee-konferransen var overstått, og ”den endelige løsningen på jødeproblemet” var blitt bestemt, begynte utbyggelsen av konsentrasjonsleirene. Konsentrasjonsleirene var ikke forbeholdt jødene, men inneholdt også ulike etniske grupper og folkegrupper. Hitlers leirer bestod hovedsakelig av homofile, psykisk og fysisk utviklingshemmede, sigøynere og jøder. Det fantes også to type leirer; arbeidsleirer som for ekspempel Ravensbrück og Sachsenhausen, og utryddelsesleirer som Auschwitz 1 og 2.

Til tross for at konsentrasjonsleirene hadde vist seg å være svært effektive, ble de raskt overbefolket. Auschwitz 1 som ble bygget i juni 1940 i Polen hadde vært hovedcampen.


[1] Abrahamsen Arild Olav, Dyrvik Ståle, Nielsen Ohman Brith-May, Aase Andreas (2008), Portal, Nyere historie, Oslo, Det Norske Samlaget, side 277-278

Tyskertøsene

Image

Skrevet av Marie Ullestad, Charlotte Rasmussen, Karoline Gjengedal, Ulrikke Regine Søvik.

”Tyskertøsene”, eller ”tyskerjentene” var et ærekrenkende og negativt begrep brukt om norske kvinner som var romantisk involvert med tyske soldater under andre verdenskrig. Krigshistorien forteller svært lite om disse såkalte tyskerjentene, men de er ikke mindre interessante av den grunn. [1] [2]

Tyskerjentene ble anklaget for å samarbeide med fienden og ble dermed ansett som forrædere. Hva som blir ansett som en tyskerjente, er varierende.[3] I 1945 bemerket den bergenske rikspolitibetjenten Aulie i et intervju med Bergens Tidende at ” Det finnes nemlig mange kategorier tyskerjenter, først og fremst de rene gatejenter, prostituerte allerede før krigen, og enkelte som er kommet til i krigens år(…)”. Kvinnene ble utstøtt av samfunnet, de ble kjent som kvinnene som alle elsket å hate. [4]

Hvordan ble de behandlet?

Rettslig sett var tyskerjentene uskyldige og ble derfor ikke tiltalt i straffeprosessene mot norske kollaboratører etter at okkupasjonen var over. Men veldig mange av dem ble straffet på andre forferdelige måter av sine landsmenn. Håret deres ble klippet offentlig, de ble jaget gjennom gatene og forulempet. De måtte også vaske gulv og latriner i millitærbrakkene mens folk spyttet på dem. Lister med navnene deres ble hengt ut og de mistet jobben sin. Ikke minst så ble disse unge kvinnene også offer for seksuelle overgrep.[5]

Etter frigjøringen ble flere tusen tyskerjenter internert. Med andre ord ble det foretatt en frihetsberøvelse av myndighetene. Dette var ikke som straff, men i kontrolløyemed. I følge den offisielle begrunnelse ble dette foretatt for å beskytte dem. Det ble sagt at noen av kvinnene ble plassert på en øy i Oslofjorden for å hindre utbredelsen av kjønnssykdommer. Politiet organiserte ni leirer for tyskerjenter i Norge. Og den største av dem var da Hovedøya ved Oslo. Den hadde plass til 2000 tyskerjenter.[6]

Alle tyskerjentene som hadde giftet seg med en tysk soldat mistet sitt norske statsborgerskap og ble utvist sammen med barna sine. Noen av kvinnene ble gjennom avisene direkte oppfordret til å forlate landet. Ikke nok med dette, mistet de krigspensjonene sine hvis ektemennene døde før dem. Den norske stat krevde også underholdsbidrag fra de tyske fedrene, eller så hindret de barna i å motta finansiell støtte.

Tyskerjentenes historie

Tyskerjentene har lenge vært et betent tema i den norske krigshistorien. Behandlingen de fikk i Norge etter krigen har ikke vært tilfredsstillende gransket eller gjengitt i historien. De var vanlige jenter som kom fra hele landet, hadde ulik sosial bakgrunn og forskjellig politisk ståsted. Det eneste de hadde gjort var å ha forhold til ikke-norske menn som var i tysk tjeneste under andre verdenskrig. Det var ikke snakk om noen få tilfeller. Det finnes ingen nøyaktige tall, men tyskerjentene kan ha vært mellom 100 000 og 120 000. [7]

Det kan være vanskelig å forstå disse forholdene som oppstod mellom tyske menn og norske kvinner. Spesielt med tanke på at Norge i fem år måtte leve med frykt, fornedrelse, nazifisering og store offer. [8] Men det er også viktig å se på at gjennom fem år ble flere hundre tyske soldater en del av den norske hverdagen. De var en del av okkupasjonsmakten, men de var forskjellige typer unge menn som ble kjent med og ble en del av livet til forskjellige typer unge kvinner.

Yngvild Holm var en norsk kvinne fra Finnmark som under okkupasjonstiden ble kjent med den tyske soldaten Paul. Første gang Yngvild møtte Paul var hun overhode ikke interessert i å bli kjent med ham, men etter hvert ble de bedre kjent og til slutt kjærester. Tyskerne var ikke lenger noe farlig og flere av Yngvilds venninner hadde funnet seg tyske kjærester. Likevel turte ikke Yngvild si noe til familien om Paul. I 1943 forlovet de seg under en tildekket tysk robåt. Den samme julen fortalte hun familien om sin tyske forlovede. Faren ble rasende og så at hvis Paul kom til jul så dro han. Men etter hvert skjønte han at datterens kjæreste var en bra kar likevel.

I 1945 da okkupasjonen var over og Yngvild var gravid prøvde Paret å gifte seg. Paul tok med gaver, men presten nektet å vie dem og de fikk ikke giftet seg. Paul ble sendt på interneringsleir i Harstad og Yngvild fødte deres første barn i Trondheim. Fødselen var svært hard og hun ble sydd uten bedøvelse. Yngvild tenkte at det var for å straffe henne for personalet visste godt at barnefaren var tysk.

I dag bor Yngvild i Tyskland. Hun ble aldri behandlet dårlig på grunn av sin tyske kjæreste og følte seg aldri som en «Tyskertøs». «Hammerfest var en liten by, og tyskerne gikk jo inn og ut av hvert hus.. Folk var i grunn ikke så tyskfiendtlige. Jeg Har ikke løyet, ikke vært utro. Jeg vet at jeg gjorde det jeg gjorde av kjærlighet,» sier hun. [9]

Else Gabler er en annen norsk jente som fikk seg tysk kjæreste under krigen. Hennes historie er noe annerledes enn Yngvilds. Else ble sammen med den tyske soldaten Erich Gabler året før okkupasjonen var over og forholdet fikk konsekvenser for den unge jenta. Hun mistet jobben og med unntak av moren brøt familien all kontakt. [10]

17. Mai 1945 sitter Else og venninnen på et kjøkken på Notodden. De har forbud mot å gå på gaten fra norske myndigheter. De er redde. Else blir arrestert og tas med til en av skolene som i dagene etter krigen er fulle av tyskerjenter og kollaboratører. Flere ganger blir hun truet med tvangsklipping. «En dag kom de for å ta en ung pike som led av epilepsi. Hun hadde hatt én tysk venn, helt i begynnelsen av Krigen. De klippet håret av henne, mens hun lå på bakken med epilepsianfall. Det var forferdelig,» forteller hun. [11]

Etter hvert interneres Else i fangeleir. Paret vet at det bare er et spørsmål om tid før Erich blir sendt til Tyskland med de enorme fangetransportene. De bestemmer seg for å gifte seg. Noe som betyr at Else vil bli fratatt sitt norske statsborgerskap og bli deportert til Tyskland med Erich. Det er mange kvinner som har søkt om å få tilbake statsborgerskapet sitt, men det har ikke Else brydd seg noe med. Hun bor fortsatt i Tyskland. Valget hun tok kostet henne familien, statsborgerskapet, hjemlandet og friheten. Men hun angrer ikke. «Jeg har hatt det bra, med en mann som sørget for meg. En norsk venninne sa en gang at hun angret på at hun giftet seg med en tysker. Da ble jeg sint. Det er ikke rett å si noe sånt. Du skal aldri gå i livet og angre,» sier hun.[12]

Image

Krigsbarna.

Krigsbarn ble brukt som et uttrykk for barn som ble født eller oppvokst i krigen, og som har blitt spesielt berørt av krigen på en eller annen måte. I Norge ble uttrykket som regel brukt om barn som har en norsk mor og tysk far, og som ble født under andre verdenskrig eller like etter den. Krigsbarn som ble født i Norge under andre verdenskrig ble negativt sett på og ble kalt tyskerunger. Oppveksten til barn etter andreverdenskrig har vært hard. Tyskertøsene nektet å snakke om hvordan den traumatiske behandlingen de fikk under andre verdenskrig. Selv når de lå døende, nektet de å fortelle barna om den tyske faren deres og de fjernet alle bevis som kunne veilede barna fram til faren deres. Barna ble for mange mødre symbolet på skam. [13]

Noen tyskertøser valgte også å gi bort barna for å glemme alt. Dette gjorde de for å slippe å bære på skammen, og for at barna ikke skulle vokse opp som barnet av en «tyskerhore». De norske mødrene som i ettertid har blitt sporet opp av sine bortadopterte voksne krigsbarn, ønsket kontakt med dem for å lette på skammen de i alle disse årene har levd med. De fleste tyske fedrene ønsket å ha kontakt med barnet sitt.

Barna ble nektet å snakke om bakgrunnen sin til andre, og måtte bare lære seg å holde det for seg selv. Noen barn klarte aldri å tolerere moren og valgene hun hadde tatt. «Jeg lærte meg tidlig å forakte henne og skamme meg. De siste årene hun levde, fikk jeg en slags forsoning med henne. Jeg besøkte henne, men det var slitsomt – hun var svært bitter. Mor var en grei realitet som ingen var glad i – ikke engang jeg,» dette fortalte Kari som var et krigsbarn, og hun var plassert på Lebensorn-hjem og bodde der til hun var 3 år. Moren nektet å fortelle hun om sitt forhold til den tyske soldaten.[14] Det at krigsbarna var uønsket av både sin biologiske mor og hjemlandet var en tung byrde å bære for dem. De hadde problemer med å stole på andre mennesker og var alltid mistenksom ovenfor andre de møtte.

Barn som har hatt en oppvekst som krigsbarn kommer dårligere ut på alle levekårsfelter. De dør tidligere, har høyere selvmordsrate enn andre, de har dårligere helse, lavere utdannelse og inntekt og høyere arbeidsledighet enn sine jevnaldrende. De fleste av krigsbarna vokste opp hos enslige mødre, og mange av krigsbarna vokste senere opp med stefamilier hvor de ble dårlig behandlet. De har blitt mobbet og trakassert, og de mener at læreren så ned på dem og lot være å hjelpe dem når de ble mobbet. [15]

De fleste krigsbarn lever i dag et normalt liv. De er gift, har barn, er yrkesaktive og har normal utdanning og inntekt. Krigsbarn som vokste opp i Norge med en mor som hadde giftet seg med en tysk soldat, ble tyske statsborgere. Både mor og barn måtte søke om oppholdstillatelse én gang i året. I 1950 ble særloven opphevet, men krigsbarna fikk likevel ikke tilbake statsborgerskapet før de var 18 år gamle.

Den dag i dag er krigsbarna ennå ikke ferdige med å betale prisen for mødrenes valg under krigen. Dette mener Kikki Skjermo, leder i Krigsbarns forbundet Lebensborn. «Vi er bærere av arvesynden. Vi blir aldri kvitt den. Vi er født med den, og vi dør med den. Tyskerbarn-bakgrunnen oppleves ennå så vanskelig for mange at forbundet som er én av to norske krigsbarn foreninger, sender all post i helt hvite, anonyme konvolutter.»[16]

Intervju med ”krigsbarnet” Sven-Erik :

Vi har vært så heldig å få møte en mann som har vokst opp som ”tyskerbarn”, eller det litt penere begrepet ”krigsbarn”. Han vil helst ikke oppnevne etternavn i dette intervjuet, grunnet at redselen for at en tittel som tyskerbarn fortsatt skal prege hverdagen hans.

  • Din mor var det de kalte en ”tyskerjente”. Kan du fortelle litt om hennes historie?

Ja min mors historie er svært interessant. Da tyskerne okkuperte Bergen var det svært mange kvinner som ble involvert med tyskere, både frivillig og ufrivillig. Min mor ble seksuelt overfalt av en tysk soldat, og fikk da min søster, Aud. Ingen fikk noen gang vite at Auds far var en tysk soldat. Under krigen møtte min mor en annen tysk soldat, min far, som hun var svært lykkelig med.

  • Hvordan påvirket det faktum at din far var tysker, forholdet mellom din mor og far?

De visste at hvis de giftet seg ville mor mest sannsynlig bli kastet ut av Norge, og prøvde derfor å holde dette hemmelig en god stund. Men ryktene begynte jo selvfølgelig å gå, og det ble nok ikke så lett for dem å holde det skjult. De ville jo flytte sammen, og helst gifte seg.  De måtte vente med å gifte seg til krigen var slutt og alt var roet seg her i Bergen.

  • Hvordan ble hun behandlet av familien sin, og andre personer i samfunnet?

Da folk fikk høre at mor nå var involvert med en tysker, mistet hun de fleste av sine venner. Hun hadde jo også et ”uekte” barn, altså et barn utenfor ekteskapet, før hun fikk meg, og var allerede da mye snakket om i lokal området. Min mors familie var amerikansk, og svært kristen og konservativ, og utstøtte henne derfor fra familien. Til slutt hadde hun bare min far, min søster og meg igjen. Hun hadde det svært vanskelig.

  • Hvordan påvirket dette din oppvekst?

Jeg var svært ung da krigen sluttet, og merket derfor ikke så mye til mobbingen da krigen var i gang. Men betegnelsen ”tyskertøs” satt fast hos mange, og jeg fikk ofte høre om hva min mor var og at hun ikke fortjente å være bosatt i Norge. Det var svært hardt for både meg og min søster. Min søster tok dette spesielt hardt, og utviklet depresjoner i tidlig alder. Hun hadde vanskeligheter med å få venner og klarte aldri å leve et helt normalt liv, selv etter krigen. Hun ble svært flau da min far snakket tysk, og da vi var på offentlige steder og folk kunne høre at han hadde en aksent. Hun nektet å gjøre aktiviteter offentlig som en familie. En dag da vi var på Nordnes og badet, ropte min far på meg og Aud så kunne alle høre hans tyske aksent. Aud ble så flau at hun løp vekk og vi brukte flere timer på å finne henne igjen. Det hjalp heller ikke særlig at min fars navn var Adolf.

  • Ble hun utsatt for vold, eller ble hun sendt til tyskland?

Nei min mor ble aldri sendt til tyskland, folk hadde jo ikke bevis på at de var sammen før etter krigen grunnet at de ikke giftet seg før senere. Men vold klarte hun ikke å unnslippe. Hun ble ofte skjelt ut på gatene, og min søster har i senere tid fortalt meg at mamma kom ofte hjem med blåmerker på armer og ben. Det var ikke trygt for henne å gå på gatene både under og etter krigen, og det tok lang tid før hun ble ansett som en ”vanlig” kvinne igjen.

Lebensbornbarn på Godthåp i Bærum under krigen. FOTO: PRIVAT


[1] Ellingsen Dag, Warring Anette, Björnsdottir Inga Dora (1995). ”Kvinner, Krig og Kjærlighet”, Oslo/Gjøvik, J.W Cappelens Forlag A.S

[2] Senje, Sigurd (1986). ”Dømte kvinner”, Drammen, Pax Forlag A.S

[7] Aarnes, Helle. (2009) Tyskerjentene – historiene som aldri ble fortalt. S.10. Gyldendal.

[8] Aarnes, Helle. (2009) Tyskerjentene – historiene som aldri ble fortalt. S.8. Gyldendal.

[9] Aarnes, Helle. (2009) Tyskerjentene – historiene som aldri ble fortalt. S.142. Gyldendal.

[10] Tyskerjentenes livslange straff av Helle Aarnes, 15 mars 2008, http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Tyskerjentenes-livslange-straff-1880654.html#.T1aBu4dRZ-c

[11] Tyskerjentenes livslange straff av Helle Aarnes, 15 mars 2008, http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Tyskerjentenes-livslange-straff-1880654.html#.T1aBu4dRZ-c

[12] Tyskerjentenes livslange straff av Helle Aarnes, 15 mars 2008, http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Tyskerjentenes-livslange-straff-1880654.html#.T1aBu4dRZ-c

[14] Aarnes, Helle. (2009) Tysker jentene – historiene som aldri ble fortalt. S.131-132. Gyldendal.

[15] Aarnes, Helle. (2009) Tyskerjentene – historiene som aldri ble fortalt. S. 133-134 Gyldendal

[16] Aarnes, Helle. (2009) Tyskerjentene – historiene som aldri ble fortalt. S.133. Gyldendal.


Marie Ullestad, Charlotte Rasmussen, Karoline Gjengedal, Ulrikke Regine Søvik. Publisert 06.mars 2012.

Jødedeportasjonen i Norge

Skrevet av Kaja Døsseland og Lena Moen Færøvik

Den 26. oktober i 1942 startet arrestasjon av jødene i Norge. Mennene var først ut, men allerede i november måned ble resten av jødene arrestert, inkludert spebarn og de eldre.  Tiden for «sluttløsningen» var kommet, noe som betydde utryddelse av alle jøder. Det var tyskerne som sto bak det hele, men mye ble utført av norsk politi.

Den jødiske minoriteten i Norge bestod av rundt 2000 mennesker. Etter at tyskerne kom inn i landet, våren 1940, skjedde det merkbare endringer for de norske jødene. Radioapparater ble beslaglagt, ett år før det samme skjedde med resten av befolkningen. På samme tid ble det dannet en oversikt over jødene i Norge. Blant annet måtte de to jødiske menighetene levere inn lister over sine medlemmer. Kort tid etter ble det påkrevd at alle jødiske organisasjoner måtte levere fra seg sine medlemslister.  20. Januar 1942 ble det pålagt for jøder å få stemplet legitimasjonskortene sine med en rød «J». Dette symboliserte at man var jøde. Stemplingen skulle gjelde for følgende: alle som hadde tre eller flere «fulljødiske» besteforeldre, alle medlemmene av de mosaiske trossamfunnene, og «halvjøder» som var gift med jøder. Totalt fikk 1536 personer stemplet pass og legitimasjonskort. I tillegg fikk politiet ansvar for at jødene skulle fylle ut et skjema med spørsmål om personopplysninger som navn, fødested, fødselsdato og familieforhold. På grunn av all denne samlede informasjonen om jødene, fikk de tyske og norske NS- myndighetene en god oversikt.  Dette gjorde at iverksettingen av massearrestasjonene ble lettere.

Den 26. oktober 1942, ga Quisling en lov om inndragning av formue som tilhørte jøder. 17. november kom lov om meldeplikt for jøder. Men i realiteten var situasjonen langt alvorligere enn hva disse lovene kunne tyde på. Massearrestasjonene ble startet den 26. oktober, og videre ble norske jøder sendt til forskjellige fange- og konsentrasjonsleirer. Av disse var den største, og sannsynligvis mest brutale, Auschwitz i Polen.

Faktafil om jødedeportasjon i Norge

  • Arrestasjonene av norske jøder startet 26. oktober 1942.
  • Totalt ble 771 jøder deportert fra Norge. Halvparten av de norske jødene klarte altså å rømme til Svergie. Bare 34 overlevde.
  • De overlevende ble sluppet fri da krigen endte i 1945.
  • Norsk statspoliti, men også dels det regulære norske politi, utførte arrestasjonene under tysk ledelse.
  • Quisling gjorde ikke noe forsøk på å redde de norske jødene.
  • Flere norske politifolk prøvde å varsle jødene.

Denne historien er oppdiktet, men den er basert på fakta og historier fra overlevende etter Auschwitz.  

Nå, tre år etter krigen er endt, står vi utenfor Auschwitz. Stedet hvor millioner av mennesker ble torturert til døde, er nå tomt og forlatt. Det er vanskelig å forestille seg hva som faktisk har hendt innenfor de høye murene. Vi skal nå møte en av de få overlevende, som skal gjengi sin personlige historie fra deportasjonen og tiden i konsentrasjonsleiren.

Vi møter Cathrine på 19 år, som i likhet med mange andre, mistet familien sin under andre verdenskrig. Hun prøver å sette opp et tappert uttrykk, men vi kan se sorgen og smerten bak fasaden. Det er tydelig at det bringer frem vonde minner for henne å komme tilbake til Auschwitz.

«En kveld i oktober 1942 satt mine foreldre og snakket sammen på kjøkkenet. Jeg ble bedt om å komme inn. De fortalte meg at politiet mest sannsynlig ville utføre en storrazzia i nærmeste framtid. Selv om det ikke ble sagt, tenkte vi alle den samme tanken: Nå var det oss jøder som sto for tur. Jeg vet nå i ettertid at flere andre fikk hjelp til å rømme til Sverige, men vi hadde dessverre ikke kontakter som kunne hjelpe oss. Vi fikk vite informasjonen for sent, og bare få timer senere banket det på døren. Vi våknet av dunkingen, og selv om det var midt på natten, braste politiet inn i løpet av få sekunder. Mine foreldre ble tatt foran øynene på meg og min søster, som bare var tre år gammel. Jeg følte meg lamslått, og ikke lenge etter kom de tilbake for å hente oss.»

Cathrine trekker pusten dypt. Det er vanskelig for henne å snakke om temaet, samtidig som hun ønsker å dele sin historie med andre i samme situasjon. Hun syntes også det er viktig at utenforstående får ett innsyn i den tragiske delen av vår historie. Hun tørker en tåre før hun fortsetter på historien.

«Det var 26. november 1942 da vi ble ført om bord D/S Donau. Skipet hadde 532 jøder om bord. Det var trangt om plassen, mildt sagt. Vi lå som sild i tønne. Jeg husker lyden av skrikende barn, og fortvilende hulk fra de andre passasjerene.  Frykten lå som en tykk sky over hele rommet. Ingen visste hvor vi ble ført, eller hva som videre skulle skje. Jeg husker mamma febrilsk sa, at det viktigste var at vi holdt sammen. Det var enklere sagt enn gjort. Med det samme skipet la inntil havnen, kom tyske soldater om bord. Familier ble splittet, og jeg kan enda høre de hjerteskjærende skrikene til familiemedlemmer som så hverandre for siste gang. Da vi ankom Auschwitz ble mamma og lillesøster skilt fra meg og pappa. Vi fikk aldri sagt farvel.»

Dette skipet ble brukt  til å frakte jøder

Dette forteller Cathrine mens vi går inn gjennom porten til Auschwitz. Hun retter et redselsfullt blikk mot porten, som at hun frykter den vil lukke seg. Det blir stille et øyeblikk. Vi går inn i leiren og Cathrine viser oss blant annet hvor tyske soldater beordret de til å kle seg naken. Deretter ble alt håret barbert av, og de ble kledd i fangedrakter. Disse var stripete slik at de skulle være lett gjenkjennelig.  Hun forteller at soldatene brukte hyppig vold, særlig hvis noen brukte for «lang» tid. Hver fange fikk et eget nummer, og et tegn som fortalte hvilken type fange de var. For eksempel hadde jødene Davidstjernen.

Faktafil om Auschwitz

  • Auschwitz bestod av tre hovedleirer. Disse ble nummert fra 1-3.
  • Auschwitz 1: Her ble fanger sendt for å arbeide og lage nyttige gjenstander til tyskerne.
  • Auschwitz 2: Også kalt Birkenau. Her ble jøder hovedsakelig gasset i hjel.
  • Auschwitz 3: Også kalt Monowitz. Her ble det laget syntetisk gummi. Prinsippet med leiren var at folk skulle arbeide til de døde.

Dette er inngangsporten til Auschwitz 1. "Arbeith macht frei" betyr "Arbeid gjør deg fri.

«Vi ble tildelt forskjellige poster og arbeidsoppgaver. Jeg skulle lage gjenstander som tyskerne trengte. Et eksempel på det var togskinner og lignende. Ofte arbeidet vi over 12 timer i strekk, og det var ingenting som het «pause». De som slappet av i arbeidstiden, eller ikke hadde nok krefter, ble sendt i gasskammer eller henrettet på en annen måte. Vi fikk minimalt med mat, og lite søvn. Om natten lå vi minst åtte mann i madrassløse senger. Det ble hverdagskost å se hauer av lik, eller å være vitne til at mine medfanger ble satt i celler for å sulte i hjel. Jeg blir aldri kvitt de mentale bildene, og det går ikke en dag uten at jeg kjenner på angsten og sorgen.»

Sengene var uten madrasser, og 8 mann delte én sengHer ble tusenvis av jøder gasset ihjel

Det er forferdelig å høre på Cathrines historie mens vi går gjennom leiren og brakkene, ser gasskamrene, sovesalen, krematoriet, og gamle eiendeler som fremdeles ligger der. Det er ufattelig å forestille seg alt som har hendt her. Det setter seg en stor klump i halsen, og magen vrenges bare av tanken. Det er utrolig at Cathrine i det hele tatt klarer å se stedet etter alt som har hendt. Det viser at hun er en sterk person, og vi begynner å forstå hvorfor hun er en av de overlevende. Vi stilte henne et siste spørsmål før vi takket for oss, og satte kursen tilbake mot Norge.

Hvordan var det den dagen du gikk fri etter år i fangenskap?

På det tidspunktet var jeg fullstendig ødelagt. Jeg forstod ikke med det samme at det var slutt på fangenskapet. Kroppen var utsultet og utslitt, og psyken var sterkt skadet. Familien var borte, og jeg hadde ingenting å gå til. Livslyst var et fjernt ord, og jeg tenkte lenge at det beste for meg var å gå bort. Situasjonen har heldigvis bedret seg, men jeg kommer aldri til å kunne leve et helt normalt liv. Jeg sliter med frykt og depresjoner, men jeg er nå glad for å være i livet.

Kilder: 

Boken «Norge i krig, Fremmedåk og frihetskamp 1940-1945,  Bind 4».

Hovedredaktør: Magne Skodvin

Hovedkonsulent: Bjarne Gran

Side: 211- 214

http://www.skoleforum.com/stiler/analyse/det.aspx?id=7365

http://megamagasin.net/inspirasjon/auschwitz-fotodokumentar

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1207592.ece

http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html

http://www.skoleforum.com/stiler/analyse/det.aspx?id=7365

Skrevet av: Kaja Døssland og Lena Moen Færøvik

Blitzkrieg mot England

Skrevet av Aleksander Mørk Jacobsen, Henrik Einevoll Heggernæs og Aleksander Walde

Bombingen av London 1940-41

Da Tyskland i 1939 invaderte Polen markerte det starten på 2. Verdenskrig. Storbritannia var en av Europas stormakter og erklærte etter kort tid krig mot tyskerne. I 1940 var Storbritannia det eneste som stod i mellom Tyskland og total europeisk dominans, og ett av krigens mest avgjørende slag skulle utkjempes her. 7 september 1940 startet Tyskland en strategisk bombing av England som varte i 8 måneder. London ble bombet 76 netter på rad, sammen med flere andre byer i landet. Tyskerne forsøkte å svekke England nok til at de kunne invadere, men dette mislykkes. Hva er og hva var bakgrunnen for Blitzkriegen over England, og hvorfor mislyktes den?

På 20-tallet oppstod det en ny teori innen krigføring, der det ble påstått at luftvåpenet alene kunne vinne en krig. Bombing av sivile mål som fabrikker ble sett på som en måte å demoralisere folket og ødelegge motstandsviljen deres. Nazi-Tyskland satte denne teorien i praksis i deres plan for å invadere Storbritannia. Britenes flyvåpen, kalt RAF, skulle ryddes av veien, og kontinuerlige bombinger av både militære og sivile mål skulle knuse det britiske folket sin moral. Dette skulle lede fram til en eventuell invasjon av Storbritannia. Tyskernes luftvåpen, kalt Luftwaffe, hadde ved general Walter Wever utviklet en 5-stegs plan for en Blitzkrieg mot Storbritannia, basert på den tidligere nevnte teorien:
1) Ødelegge flybaser og flyfabrikker, samt bekjempe flystyrker som prøvde å angripe tyske mål.
2) Hindre store forflytninger av bakkestyrker til de viktige områdene, ved å ødelegge jernbane, veier, tunneler og broer.
3) Hjelpe egne bakkesoldater ved å delta aktivt i kamper.
4) Støtte egen marine ved å angripe fiendtlige marine baser, og delta i sjøslag.
5) Lamme fiendens våpenstyrker ved å ødelegge våpenfabrikker og stoppe produksjonen. [1]

Etter Tysklands invasjon av Polen erklærte den britiske regjeringen Tyskland krig. Britene forstod mulighetene for tyske angrep mot London, og gjorde dermed store forberedelser. Offentlige tilfluktsrom ble bygget ut og tilfluktsrom for familier ble bygget i deres egen hage. Etter krigserklæringen forlot 13 % av befolkningen landet, og barn ble evakuert. Til britenes overraskelse kom ikke det angrepet de hadde forberedt seg på, og de evakuerte returnerte til sine landområder. [2]

Sommeren 1940 skjedde det uunngåelige. Tyskernes flyvåpen «Luftwaffe» hadde satt som mål å forhindre muligheten for britiske motangrep og startet derfor en strategisk bombing av britenes flyvåpen Royal Air Force (RAF) [9]. De tyske flyene angrep RAFs flyplasser og fabrikker som relaterte seg til produksjon og reparasjon av fly. Dette regnes som «Battle of Britain». Ikke lenge etter skulle tyskerne gjennomføre en omlegging innenfor angreps-strategien som skulle gi krigen et drastisk vendepunkt. Istedenfor å bombe RAFs baser og dets tilknytting gikk tyskerne over til en intensiv bombing av hovedstaden London. Sett med britiske øyne var dette nærmest en redning. De tyske angrepene hadde kostet RAF utallige piloter og fly, og de trengte et pusterom. Den eneste måten britene kunne stoppe tyskerne på var å gjenreise flyvåpenet, for så å komme med motangrep.

Det første store angrepet på London gikk verst utover industri og havneområder hovedsakelig helt i øst. Angrepene foregikk både natt og dag, men tyskerne valgte å gå over til nattangrep, fordi de mistet for mange bombefly under dagsoperasjonene. I tillegg hadde britene store problemer med å forsvare seg mot angrepene som ble gjort om natten, dette som et resultat av pilotene som gikk bort under «Battle of Britain». Etter kraftige ødeleggelser i øst flyttet tyskerne blikket videre inn i London. De siktet seg også inn mot Buckingham Palace. Luftangrepene tok plass nærmest hver natt og et stort antall tyske bombefly slapp flere hundre tonn bomber over London. [2]

Formålet med blitzen over Storbritannia var å demoralisere det britiske folket, og å krøple den militære produksjonen til landet. Alt dette var det første steget i en eventuell tysk invasjon av Storbritannia, men planen mislykkes. Det britiske luftvåpenet, RAF, gav stiv motstand til Luftwaffe, og endte til slutt seirende ut av luftkrigen. De omfattende tyske bombingene medførte store offentlige og sivile skader, men tyskerne lykkes aldri i å svekke Storbrittannia nok til å invadere. Historikere har attributert dette til flere faktorer; hovedsakelig at Luftwaffe ikke var forberedt verken taktisk eller ressursmessig på en langvarig luftstrid, samt et avgjørende bytte av strategi fra tyskerne sin side. [3]

Tyskerne hadde store problemer gjennom hele blitzen med å finne nøyaktige koordinater til bombemål, noe som reduserte deres effektivitet. Britene bygde flere ”falske” militære flyplasser, og disse tomme flystripene var forholdsvis effektive i å tiltrekke seg tyske bomberaid. Et av tyskernes hovedmål med blitzen var å hemme det britiske flyvåpenet, men dette klarte de ikke. Statistikker viser at i 1940 produserte faktisk det britiske flyvåpenet 10 000  fly, sammenlignet med Luftwaffes 8000 produserte fly innen den samme perioden. [4]

Tyskernes strategi for luftstriden gikk i begynnelsen av konflikten ut på å bombe RAF sine flyplasser, viktige havner og fabrikker. Da dette virket til å ikke påvirke RAF i noen stor grad i begynnelsen, ble Hitler utålmodig. Tyskerne begynte heller å fokusere sine ressurser på å gjennomføre bomberaid mot Storbritannias industribyer på nattestid. Disse raidene førte til store skader på de britiske sivile, men de var også preget av uklar strategi og dårlig planlegging. Den britiske infrastrukturen og de sivile led store tap, men bombingen mislykkes i sitt hovedmål, nemlig å ødelegge RAF. I ettertid har flere historikere hevdet at strategibyttet kan ha vært avgjørende for tyskernes nederlag; mange av de mener at RAF ikke ville tålt den kontinuerlige tyske bombingen over lang tid. Da tyskerne begynte å fokusere på å bombe industribyene, gav det RAF pusterom og muligheten til å stå imot.

Blitzen og dens manglende suksess ledet til at tyskerne aldri fikk gjennomført sin planlagte invasjon av Storbritannia, og dette endret krigens gang. Britene sto imot, og istedenfor å svekke den britiske moralen slik tyskerne forventet, vil mange påstå det heller bidro til å styrke den britiske motstandsviljen.

Image

Innbyggerne i landet søkte tilflukt i undergrunnen. 

*Tyskerene brukte bombefly av typen, Heinkel He-111.[5]

*I det første angrepet sendte Tyskerne en styrke på 300 bomberfly og 600 jagerfly.[6]

*Over 1 million hus ble ødelagt i London. 20 000 sivile ble drept i London. [7]
*London ble bombet i 76 dager i strekk [8]

Tekst:

Bilde:

Amerikanernes hjertekrig: Iwo Jima

Image

Amerikanske amfibiteraktorer på vei mot Iwo Jima i februar 1945. foto: Amreican Navy

 

 

 


Skrevet av Ken Atle Rosendal Andersen, Haakon Skaar, Martin Magnussen, Rasmus Budal Søgnen.

Etter Japanernes angrep på den Amerikanske marinebasen Pearl Harbor, gikk amerikanerne til motangrep og startet sin kampanje mot de japanske øyene i Stillehavet. Dette skulle bli et av de mest fatale slagene under andre verdenskrig. Etter 70 dager med bombing viste det seg at nesten ingen japanere hadde mistet livet. Huler og ganger under bakken hadde stått i mot bombingen, men amerikanerne var sikker på at antallet japanere var sterkt svekket [1]

Amerikanerne gikk så inn med tropper. 110 000 menn var involvert i operasjonen og mange av dem ble satt ut på øyen under angrepet.  Etter et slag som varte i litt over en måned ble øya erklært sikret. [1]

Men var det virkelig verdt strevet? Sjefen for marine operasjoner under slaget, William Pratt sa:

expenditure of manpower to acquire a small, God-forsaken island, useless to the Army as a staging base and useless to the Navy as a fleet base … [one] wonders if the same sort of airbase could not have been reached by acquiring other strategic localities at lower cost» [2]

Her antyder William at den strategiske gevinsten ikke var verdt tapet av mennesker og ressurser, når en annen øy med bedre potensial kunne blitt tatt enklere (uvisst hvilken øy det er snakk om). Men Iwo Jima fungerte som et varslingssystem for Japan, når B-29 flyene kom over Japan hadde allerede befolkningen blitt varslet to timer i forveien av Iwo Jima.

Etter å ha vunnet øya, brukte amerikanerne den som nødlandingsbase.  Det viser seg at hele 2 400 B-29 fly med 27 000 personell brukte Iwo Jima som alternativ landingsbase, eller nødlandingsbase. Grunnen til at så mange B-29 fly endte opp på Iwo Jima var fordi turen fra USA til Japan, var en utrolig lang reise for et så tungt lastet fly. I tillegg var det også mange som slet med skader etter luftkamper. Senere i krigen ble Iwo Jima en viktig brikke igjen. Atombombene som falt over Hiroshima og Nagasaki ble fraktet med B-29 fly. Dersom noe skulle skjedd med disse flyene underveis, hadde Iwo Jima vært den beste landingsplassen. [6]

En full invasjon av det Japanske fastlandet ville være katastrofalt for begge parter. Japanerne var svært klar over Iwo Jima’s strategiske rolle, derfor forsvarte de øyen til siste mann [3]. I følge en nyhetsartikkel hadde amerikanerne grovt undervurdert japanernes forsvar, teknologi og posisjon [4].  Japanerne tenkte nok at USA ville gå til angrep etter at de først hadde angrepet Pearl Harbor og var dermed godt forberedt på USAs angrep på øyen. Presise angrep fra artilleriene og granatene gjorde at flere i den amerikanske styrken, allerede på stranden av Iwo Jima, mistet livet.  I tillegg til dette hadde japanerne en dødelig treffsikkerhet på våpnene og tok flere amerikanske liv fra distanser som gav dem en klar fordel.

Image

Reising av flagget på Mount Suribachi den 23. februar 1945. Foto: Joe Rosenthal

Iwo Jima ble også stedet for et av øyeblikkene som er best husket av amerikanerne under andre verdenskrig.  Episoden fant sted da USA hadde vunnet slaget og reiste det amerikanske flagget på øyen. Bildet av soldater som reiser det amerikanske flagget på en japansk øy vil nok bli sett på som en bragd og bli husket i lang tid[5].

Kapringen av Iwo Jima kan man se tilbake på som både riktig og galt. De fikk en base nært nok Japans fastland til at de kunne bruke den som landingsbase, men samtidig brukte de uventet lang tid, og mistet mer menn enn de hadde regnet med. Vi kan ikke annet enn å tenke oss til om det ville vært bedre å kapre en annen øy, og hvordan virkningene av dette hadde vært.  Å ta Iwo Jima gav amerikanerne en betryggelse når de skulle frakte atombombene til Japan, bombene som skulle ende krigen for godt.

BBC radiosending om Iwo Jima. Først sendt 19. Februar 1945

Den svarte fredagen

Skrevet av Paul Eltvik og Aleksander R. Møll

Fredag 9. februar 1945, som nå er kjent for «den svarte fredag» brakte det løs over Førdefjorden. Stikkordet er luftkamp og et angrep fra de allierte som de senere kom til å angre på. Det samlete tapet, både fra sivile, de allierte og tyskerne var femten fly, sytten drepte og to skadde. Det var bare på femten minutter. Hva som egentlig skjedde og konsekvenser av det vil du få svar på nå.

Gjemsel i Førdefjorden 

Bakgrunnen for at luftkampen fant sted i nettopp Førdefjorden var at tyske skip hadde lagt seg inn i fjorden og skjulte seg mellom de høye fjellene. Der ville ikke de allierte se dem… Det viste seg at det stemte ikke. Det endte heller opp med å bli om ikke den største, så i så fall en av de største luftslagene under andre verdenskrig i Norge. En dag fikk et britisk rekognoseringsfly(et fly som kartlegger områder) øye på skipene som lå i Førdefjorden og rapporterte det til flybasen i Skottland. I fjorden var det blant annet en destroyer, som er et godt rustet, middelstort krigsskip med høy hastighet. Det var et skip som var designet for å gjøre store skader og var svært effektivt. For de allierte ville det være en stor seier å senke et slikt skip. Det skapte stor aktivitet og planlegging. Et angrep på skipene var bare et spørsmål om tid.

Her sto Kristoffer, Andreas og Jacob med panoramautsikt over luftkampen. Bildet er hentet fra sffarkivet.no.

Her sto Kristoffer, Andreas og Jacob med panoramautsikt over luftkampen. Bildet er hentet fra sffarkivet.no.

Allierte i ukjent luftrom

Den 9. februar 1945 var kampen i gang. Førtito britiske fly kom innover fjorden. Tyskerne svarte med å sende tolv fly inn i kampen. Fordelen deres var at det var kjente områder de hadde flydd i mange ganger tidligere og pilotene hadde god kamperfaring. Britene og de allierte derimot var ikke kjent mellom de høye fjellene. De måtte også forholde seg til både angrep fra bakken med tyske skip og fra luften med fly.

Femten lange minutter

I femten minutter kunne man kjenne bombingen i både Sunnfjord og ytre Sogn som er ganske lang vekke fra der bombingen fant sted. På det kvarteret ble det skutt ned ti allierte fly som førte til tapet av fjorten av mannskapet. I tillegg var mange av de britiske flyene så skadet at de ikke kunne brukes mer etter de hadde kommet seg tilbake til basen. Tyskerne var de som kom seg klart best ut av det. Fem fly ble skutt ned, der to av mannskapet mistet livet og to ble skadet. Et fly havarerte også når det skulle tilbake til Herdla. Et ukjent antall mennesker på det tyske skipet Z33 gikk også tapt. Det brøt ut brann ved broen på destroyeren og to andre skip fikk mindre skader. Ingen skip sank. Selv om slaget fant sted med tett bebyggelse, ble kun en sivil drept. Martinus T. Furevik fra Førde døde på sykehuset i Høyanger. Han skulle hjelpe en tyskpilot som hadde nødlandet på isen i fjorden og pådrog seg en skade som sendte han på sykehus, hvor han fire uker senere omkom.  Ingen sivile led fysiske tap.

Et tysk skip blir bombet med granater fra allierte fly. Bildet er tatt av et kanadisk flyfoto og er hentet fra nrk.no

Minnesteiner

40 år senere, 8. mai 1984, ble det avduket en minnestein ved flyplassen på Bringeland for å hedre de allierte flygerne som omkom. I 1997, syv år senere ble det også avduket en minnestein på flybasen Dallachy i Skottland, hvor de fleste allierte flyene fra slaget hadde vært stasjonert.

Museum

På Slettehaugen i Naustdal hadde de god sikt over krigsplassen. Her er en gammel låve fra slutten av 1800-talet bygd om til museum for luftslaget. Den 16. juli 2000 sto generalmajor Gunnar Rolland for det høytidliger åpningen av Luftkampsmuseet på Slettehaug. To av de allierte flygerne fra slaget var tilstede under åpningsseremonien, som hadde over tre hundre deltakere. Det skal være den største folkemengden som har vært samlet på gården.

Minnestein og museum

I 1999 åpnet et krigsmuseum i Frammarsvik til minne om det store luftslaget, som gjennom årene har blitt kalt «den svarte fredagen». Museet består av gamle vrakdeler fra de havarerte flyene og bilder fra kampene.

Vi kan konkludere med at det var tap fra begge sider, men de allierte fikk ikke oppfylt sin plan om å senke de tyske skipene. De hadde også mest sannsynlig større tap blant mannskapet, selv om det er uvisst hvor mange liv på det tyske skipet som gikk tapt. I dag er det husket som «den svarte fredagen» og historien lever videre gjennom museum og minnesmarkeringer.

 

Kilder:

http://www.sffarkiv.no/sffbasar/default.asp?p=result&db=dbatlas_leks&art_id=1229&spraak_id=1&ptype=single

http://www.nrk.no/sf/leksikon/index.php/Luftslaget_over_Sunnfjord

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Fant-krigsfly-etter-63-ar-1878232.html

Eutanasi-programmet

Eutanasi- programmet

Mette, Camilla og Rebecca o

Problemstilling: Hva er og gikk eutanasi-programmet i Tyskland ut på?

Hva er eutanasi?
– Begrepet Eutanasi er bedre kjent som «dødshjelp» eller «Barmhjertighetsdrap» og går ut på å framskynde en persons eller et dyrs død med ønske om å gjøre noe godt, vanligvis for å ende lidelser.

Hva er eutanasi programmet?
– Adolf Hitler og nazistpartiet stod bak eutanasi-programmet. Programmet gikk ut på å eliminere «liv som ikke var verdig liv» altså det vil si funksjonshemmede av ulike slag som for eksempel spedbarn som er født av foreldre som ikke var friske eller tilhørte en slags «mindreverdig» rase.

Generelt om eutanasi- programmet:
Eutanasiprogrammet er betegnelsen som blir brukt på Nazi-Tysklands massedrap på om lag 200 000 handikappede. Massedrapet foregikk i tidsrommet 1939- 1941. flertallet av dem som ble drept var tyskere, av dem var det blant annet 5-6000 barn. Målet med eutanasiprogrammet var å fjerne folk som ble sett på rasebiologisk mindreverdig. Drapene foregikk ved seks asyl. I begynnelsen ble dette utført ved gassing i lastebiler. Senere ble det videre bygget gasskamre der det ble brukt karbonmonoksid.

Mellom høsten 1939 og 1941 ble 70 000 handikappede gasset i hjel under ”T4-programmet”, som kommer fra adressen Tiergartenstrabe 4 i Berlin. T4-apperatet ble bygget på noen måneder før krigsutbruddet. ”T4-programmet” var et systematisert og organisert massedrap.

Etter 1941 ble det slutt på gassingen. Likevel fortsatte drapene. De lokale helsemyndighetene tok over drapsprogrammet, 130 000 nye ofre mistet livet ved ulike institusjoner i Tyskland. Funksjonshemmede og syke døde i løpet av tiden ved disse

institusjonene av vanskjøtsel, utsulting, epidemiske sykdommer og giftsprøyter. Under det nazistiske regimet ble sigøynerne utsatt for forfølgelse og utryddelse. Romfolket var stort sett kristne, denne religionen tok de med seg ved vandringen gjennom det sørøstlige Europa. De ble anklaget for å leve et ukristelig liv ettersom de ikke hadde like sikker med den fastboende befolkningen.

De homofile ble også forfulgt, plassert i konsentrasjonsleirer og drept. Det tyske naziregimet betraktet homofil praksis som en trussel mot det tyske folkefellesskapet. Forfølgelsen av homofile bygde på utbredte fordommer i samfunnet. Loven forbød homoseksuelle handlinger. Forbudet mot homofile eksisterte allerede før 1933, men ble forsterket etter nazistenes maktovertagelse. Mellom 1935 og 1945 ble rundt 100 000 mennesker anklaget for homofili. Halvparten av dem ble domfelt og straffet. Mellom 5000 og 1500 av dem ble drept i konsentrasjonsleirer.

Bakgrunn:
Hitler hadde i 1939 mottatt et brev fra en far til et funksjonshemmet barn, etter dette godkjente Adolf Hitler eutanasi-programmet i oktober 1939, men ble ikke datert før 1.september 1939.
Dette programmet krevde samarbeid fra de tyske legene som måtte identifisere hvem som skulle drepes. Det var leger og politifolk som brukte de dødelige sprøytene, gasskamre, gass varebiler eller våpen for å drepe de som var funksjonshemmede. Det var ca. 400 ansatte i «programmet»

Adolf Hitler stoppet programmet i 1941, grunnen til at han stoppet dette programmet var folkelig motstand mot handlingen. Men i august 1942 gjenopptok programmet og utvidet gruppen av ofre for å inkludere bombeofre som «antisosial og slavearbeidere.» Likene ble brent i store krematorier

Vi kan dele eutanasi i to kategorier: passiv dødshjelp og aktiv dødshjelp.
Passiv dødshjelp: Dette vil si å avslutte en behandling som holder pasienten i live, for eksempel hvis det er en person som har kreft og er avhengig av medisin for å overleve, da tar å slutter med medisinen og dør. Dette kalles passiv dødshjelp.  Dette er tillatt i Norge og meste parten av verden.

Aktiv dødshjelp: Dette betyr at en lege tar livet av en pasient frivillig ved hjelp av sprøyte eller piller med en dødelig dose medisin, og dette skjer uten smerter.

Sosial darwinisme: i forhold til Eutanasi programmet under 2. verdenskrig

Nazistene under andre verdenskrig var opptatt av at man skulle skille ut mennesker som hadde « liv som ikke var verdig liv» altså det vil si funksjonshemmede av ulike slag som for eksempel spedbarn som er født av foreldre som ikke var friske eller tilhørte en slag «mindreverdig rase» De brukte sosial darwinismen som en rettferdiggjørelse av sine brutale handlinger. Sosial darwinismen er en samfunnsvitenskapelig strømning som ble grunnlagt av den britiske filosofen Herbert Spencer.  Ideologien går ut på at ettersom ikke alle er like godt utviklet fra naturens side, er lagdeling naturlig og nødvendig. Noe som Nazistene utnyttet til det fulle da de rettferdiggjorde at de med handicap måtte bli henrettet for det var for deres eget beste, fordi de ikke passet inn i deres syn på det perfekte mennesket.

Bussen hvor gassingen ble utført.

 Kilder:

( Eutanasi) http://no.wikipedia.org/wiki/Eutanasi (8.2. 2012)

–          http://www.daria.no/skole/?tekst=7894 (8.2.2012 )

–         http://www.folkemord.no/Tyskland/5267 (8.2.2012)

–         http://www.holocaust-uddannelse.dk/baggrund/eutanasi.asp (8.2.2012)

–         http://www.propaganda.net/skoleside/?stil=8924 (14.2.2012)

–         http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord- under-nazismen/bakgrunn/ideologi/eutanasiprogrammet.html( 14.2.2012)

http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/ideologi/eutanasiprogrammet.html (22.02) http://www.google.no/imgres?q=t4+aksjon+tyskland&um=1&hl=no&biw=1264&bih=667&tbm=isch&tbnid=oprwmdUiuSg_CM:&imgrefurl=http://www.samlerforumet.net/forum/viewtopic.php%3Fp%3D59019&docid=lgmNu-gIxhE0qM&itg=1&imgurl=http://www.samlerforumet.net/forum/viewtopic.php%253Fmode%253Dattach%2526id%253D17132&w=489&h=399&ei=NLxET_fLAubc4QTa4MGAAw&zoom=1&iact=hc&vpx=725&vpy=128&dur=38&hovh=203&hovw=249&tx=130&ty=136&sig=102135550621337220464&page=2&tbnh=145&tbnw=210&start=21&ndsp=21&ved=0COwBEK0DMCg (22.02)

http://www.google.no/imgres?q=eutanasi+tyskland&um=1&hl=no&biw=1264&bih=667&tbm=isch&tbnid=e36vQIAK5U6weM:&imgrefurl=http://www.dagbladet.no/2009/05/26/magasinet/jodehat/historie/utstilling/6283088/&docid=Bs8QVIA9VbXCEM&imgurl=http://gfx.dagbladet.no/labrador/628/628332/6283325/jpg/active/320x.jpg&w=320&h=275&ei=4LtET4fGMIbm4QSbiNGWAw&zoom=1&iact=rc&dur=309&sig=102135550621337220464&page=1&tbnh=154&tbnw=184&start=0&ndsp=18&ved=0CHkQrQMwDg&tx=88&ty=55 (22.02)