Jødedeportasjonen i Norge

Skrevet av Kaja Døsseland og Lena Moen Færøvik

Den 26. oktober i 1942 startet arrestasjon av jødene i Norge. Mennene var først ut, men allerede i november måned ble resten av jødene arrestert, inkludert spebarn og de eldre.  Tiden for «sluttløsningen» var kommet, noe som betydde utryddelse av alle jøder. Det var tyskerne som sto bak det hele, men mye ble utført av norsk politi.

Den jødiske minoriteten i Norge bestod av rundt 2000 mennesker. Etter at tyskerne kom inn i landet, våren 1940, skjedde det merkbare endringer for de norske jødene. Radioapparater ble beslaglagt, ett år før det samme skjedde med resten av befolkningen. På samme tid ble det dannet en oversikt over jødene i Norge. Blant annet måtte de to jødiske menighetene levere inn lister over sine medlemmer. Kort tid etter ble det påkrevd at alle jødiske organisasjoner måtte levere fra seg sine medlemslister.  20. Januar 1942 ble det pålagt for jøder å få stemplet legitimasjonskortene sine med en rød «J». Dette symboliserte at man var jøde. Stemplingen skulle gjelde for følgende: alle som hadde tre eller flere «fulljødiske» besteforeldre, alle medlemmene av de mosaiske trossamfunnene, og «halvjøder» som var gift med jøder. Totalt fikk 1536 personer stemplet pass og legitimasjonskort. I tillegg fikk politiet ansvar for at jødene skulle fylle ut et skjema med spørsmål om personopplysninger som navn, fødested, fødselsdato og familieforhold. På grunn av all denne samlede informasjonen om jødene, fikk de tyske og norske NS- myndighetene en god oversikt.  Dette gjorde at iverksettingen av massearrestasjonene ble lettere.

Den 26. oktober 1942, ga Quisling en lov om inndragning av formue som tilhørte jøder. 17. november kom lov om meldeplikt for jøder. Men i realiteten var situasjonen langt alvorligere enn hva disse lovene kunne tyde på. Massearrestasjonene ble startet den 26. oktober, og videre ble norske jøder sendt til forskjellige fange- og konsentrasjonsleirer. Av disse var den største, og sannsynligvis mest brutale, Auschwitz i Polen.

Faktafil om jødedeportasjon i Norge

  • Arrestasjonene av norske jøder startet 26. oktober 1942.
  • Totalt ble 771 jøder deportert fra Norge. Halvparten av de norske jødene klarte altså å rømme til Svergie. Bare 34 overlevde.
  • De overlevende ble sluppet fri da krigen endte i 1945.
  • Norsk statspoliti, men også dels det regulære norske politi, utførte arrestasjonene under tysk ledelse.
  • Quisling gjorde ikke noe forsøk på å redde de norske jødene.
  • Flere norske politifolk prøvde å varsle jødene.

Denne historien er oppdiktet, men den er basert på fakta og historier fra overlevende etter Auschwitz.  

Nå, tre år etter krigen er endt, står vi utenfor Auschwitz. Stedet hvor millioner av mennesker ble torturert til døde, er nå tomt og forlatt. Det er vanskelig å forestille seg hva som faktisk har hendt innenfor de høye murene. Vi skal nå møte en av de få overlevende, som skal gjengi sin personlige historie fra deportasjonen og tiden i konsentrasjonsleiren.

Vi møter Cathrine på 19 år, som i likhet med mange andre, mistet familien sin under andre verdenskrig. Hun prøver å sette opp et tappert uttrykk, men vi kan se sorgen og smerten bak fasaden. Det er tydelig at det bringer frem vonde minner for henne å komme tilbake til Auschwitz.

«En kveld i oktober 1942 satt mine foreldre og snakket sammen på kjøkkenet. Jeg ble bedt om å komme inn. De fortalte meg at politiet mest sannsynlig ville utføre en storrazzia i nærmeste framtid. Selv om det ikke ble sagt, tenkte vi alle den samme tanken: Nå var det oss jøder som sto for tur. Jeg vet nå i ettertid at flere andre fikk hjelp til å rømme til Sverige, men vi hadde dessverre ikke kontakter som kunne hjelpe oss. Vi fikk vite informasjonen for sent, og bare få timer senere banket det på døren. Vi våknet av dunkingen, og selv om det var midt på natten, braste politiet inn i løpet av få sekunder. Mine foreldre ble tatt foran øynene på meg og min søster, som bare var tre år gammel. Jeg følte meg lamslått, og ikke lenge etter kom de tilbake for å hente oss.»

Cathrine trekker pusten dypt. Det er vanskelig for henne å snakke om temaet, samtidig som hun ønsker å dele sin historie med andre i samme situasjon. Hun syntes også det er viktig at utenforstående får ett innsyn i den tragiske delen av vår historie. Hun tørker en tåre før hun fortsetter på historien.

«Det var 26. november 1942 da vi ble ført om bord D/S Donau. Skipet hadde 532 jøder om bord. Det var trangt om plassen, mildt sagt. Vi lå som sild i tønne. Jeg husker lyden av skrikende barn, og fortvilende hulk fra de andre passasjerene.  Frykten lå som en tykk sky over hele rommet. Ingen visste hvor vi ble ført, eller hva som videre skulle skje. Jeg husker mamma febrilsk sa, at det viktigste var at vi holdt sammen. Det var enklere sagt enn gjort. Med det samme skipet la inntil havnen, kom tyske soldater om bord. Familier ble splittet, og jeg kan enda høre de hjerteskjærende skrikene til familiemedlemmer som så hverandre for siste gang. Da vi ankom Auschwitz ble mamma og lillesøster skilt fra meg og pappa. Vi fikk aldri sagt farvel.»

Dette skipet ble brukt  til å frakte jøder

Dette forteller Cathrine mens vi går inn gjennom porten til Auschwitz. Hun retter et redselsfullt blikk mot porten, som at hun frykter den vil lukke seg. Det blir stille et øyeblikk. Vi går inn i leiren og Cathrine viser oss blant annet hvor tyske soldater beordret de til å kle seg naken. Deretter ble alt håret barbert av, og de ble kledd i fangedrakter. Disse var stripete slik at de skulle være lett gjenkjennelig.  Hun forteller at soldatene brukte hyppig vold, særlig hvis noen brukte for «lang» tid. Hver fange fikk et eget nummer, og et tegn som fortalte hvilken type fange de var. For eksempel hadde jødene Davidstjernen.

Faktafil om Auschwitz

  • Auschwitz bestod av tre hovedleirer. Disse ble nummert fra 1-3.
  • Auschwitz 1: Her ble fanger sendt for å arbeide og lage nyttige gjenstander til tyskerne.
  • Auschwitz 2: Også kalt Birkenau. Her ble jøder hovedsakelig gasset i hjel.
  • Auschwitz 3: Også kalt Monowitz. Her ble det laget syntetisk gummi. Prinsippet med leiren var at folk skulle arbeide til de døde.

Dette er inngangsporten til Auschwitz 1. "Arbeith macht frei" betyr "Arbeid gjør deg fri.

«Vi ble tildelt forskjellige poster og arbeidsoppgaver. Jeg skulle lage gjenstander som tyskerne trengte. Et eksempel på det var togskinner og lignende. Ofte arbeidet vi over 12 timer i strekk, og det var ingenting som het «pause». De som slappet av i arbeidstiden, eller ikke hadde nok krefter, ble sendt i gasskammer eller henrettet på en annen måte. Vi fikk minimalt med mat, og lite søvn. Om natten lå vi minst åtte mann i madrassløse senger. Det ble hverdagskost å se hauer av lik, eller å være vitne til at mine medfanger ble satt i celler for å sulte i hjel. Jeg blir aldri kvitt de mentale bildene, og det går ikke en dag uten at jeg kjenner på angsten og sorgen.»

Sengene var uten madrasser, og 8 mann delte én sengHer ble tusenvis av jøder gasset ihjel

Det er forferdelig å høre på Cathrines historie mens vi går gjennom leiren og brakkene, ser gasskamrene, sovesalen, krematoriet, og gamle eiendeler som fremdeles ligger der. Det er ufattelig å forestille seg alt som har hendt her. Det setter seg en stor klump i halsen, og magen vrenges bare av tanken. Det er utrolig at Cathrine i det hele tatt klarer å se stedet etter alt som har hendt. Det viser at hun er en sterk person, og vi begynner å forstå hvorfor hun er en av de overlevende. Vi stilte henne et siste spørsmål før vi takket for oss, og satte kursen tilbake mot Norge.

Hvordan var det den dagen du gikk fri etter år i fangenskap?

På det tidspunktet var jeg fullstendig ødelagt. Jeg forstod ikke med det samme at det var slutt på fangenskapet. Kroppen var utsultet og utslitt, og psyken var sterkt skadet. Familien var borte, og jeg hadde ingenting å gå til. Livslyst var et fjernt ord, og jeg tenkte lenge at det beste for meg var å gå bort. Situasjonen har heldigvis bedret seg, men jeg kommer aldri til å kunne leve et helt normalt liv. Jeg sliter med frykt og depresjoner, men jeg er nå glad for å være i livet.

Kilder: 

Boken «Norge i krig, Fremmedåk og frihetskamp 1940-1945,  Bind 4».

Hovedredaktør: Magne Skodvin

Hovedkonsulent: Bjarne Gran

Side: 211- 214

http://www.skoleforum.com/stiler/analyse/det.aspx?id=7365

http://megamagasin.net/inspirasjon/auschwitz-fotodokumentar

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1207592.ece

http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html

http://www.skoleforum.com/stiler/analyse/det.aspx?id=7365

Skrevet av: Kaja Døssland og Lena Moen Færøvik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s