Skrevet av Marie Ullestad, Charlotte Rasmussen, Karoline Gjengedal, Ulrikke Regine Søvik.
”Tyskertøsene”, eller ”tyskerjentene” var et ærekrenkende og negativt begrep brukt om norske kvinner som var romantisk involvert med tyske soldater under andre verdenskrig. Krigshistorien forteller svært lite om disse såkalte tyskerjentene, men de er ikke mindre interessante av den grunn. [1] [2]
Tyskerjentene ble anklaget for å samarbeide med fienden og ble dermed ansett som forrædere. Hva som blir ansett som en tyskerjente, er varierende.[3] I 1945 bemerket den bergenske rikspolitibetjenten Aulie i et intervju med Bergens Tidende at ” Det finnes nemlig mange kategorier tyskerjenter, først og fremst de rene gatejenter, prostituerte allerede før krigen, og enkelte som er kommet til i krigens år(…)”. Kvinnene ble utstøtt av samfunnet, de ble kjent som kvinnene som alle elsket å hate. [4]
Hvordan ble de behandlet?
Rettslig sett var tyskerjentene uskyldige og ble derfor ikke tiltalt i straffeprosessene mot norske kollaboratører etter at okkupasjonen var over. Men veldig mange av dem ble straffet på andre forferdelige måter av sine landsmenn. Håret deres ble klippet offentlig, de ble jaget gjennom gatene og forulempet. De måtte også vaske gulv og latriner i millitærbrakkene mens folk spyttet på dem. Lister med navnene deres ble hengt ut og de mistet jobben sin. Ikke minst så ble disse unge kvinnene også offer for seksuelle overgrep.[5]
Etter frigjøringen ble flere tusen tyskerjenter internert. Med andre ord ble det foretatt en frihetsberøvelse av myndighetene. Dette var ikke som straff, men i kontrolløyemed. I følge den offisielle begrunnelse ble dette foretatt for å beskytte dem. Det ble sagt at noen av kvinnene ble plassert på en øy i Oslofjorden for å hindre utbredelsen av kjønnssykdommer. Politiet organiserte ni leirer for tyskerjenter i Norge. Og den største av dem var da Hovedøya ved Oslo. Den hadde plass til 2000 tyskerjenter.[6]
Alle tyskerjentene som hadde giftet seg med en tysk soldat mistet sitt norske statsborgerskap og ble utvist sammen med barna sine. Noen av kvinnene ble gjennom avisene direkte oppfordret til å forlate landet. Ikke nok med dette, mistet de krigspensjonene sine hvis ektemennene døde før dem. Den norske stat krevde også underholdsbidrag fra de tyske fedrene, eller så hindret de barna i å motta finansiell støtte.
Tyskerjentenes historie
Tyskerjentene har lenge vært et betent tema i den norske krigshistorien. Behandlingen de fikk i Norge etter krigen har ikke vært tilfredsstillende gransket eller gjengitt i historien. De var vanlige jenter som kom fra hele landet, hadde ulik sosial bakgrunn og forskjellig politisk ståsted. Det eneste de hadde gjort var å ha forhold til ikke-norske menn som var i tysk tjeneste under andre verdenskrig. Det var ikke snakk om noen få tilfeller. Det finnes ingen nøyaktige tall, men tyskerjentene kan ha vært mellom 100 000 og 120 000. [7]
Det kan være vanskelig å forstå disse forholdene som oppstod mellom tyske menn og norske kvinner. Spesielt med tanke på at Norge i fem år måtte leve med frykt, fornedrelse, nazifisering og store offer. [8] Men det er også viktig å se på at gjennom fem år ble flere hundre tyske soldater en del av den norske hverdagen. De var en del av okkupasjonsmakten, men de var forskjellige typer unge menn som ble kjent med og ble en del av livet til forskjellige typer unge kvinner.
Yngvild Holm var en norsk kvinne fra Finnmark som under okkupasjonstiden ble kjent med den tyske soldaten Paul. Første gang Yngvild møtte Paul var hun overhode ikke interessert i å bli kjent med ham, men etter hvert ble de bedre kjent og til slutt kjærester. Tyskerne var ikke lenger noe farlig og flere av Yngvilds venninner hadde funnet seg tyske kjærester. Likevel turte ikke Yngvild si noe til familien om Paul. I 1943 forlovet de seg under en tildekket tysk robåt. Den samme julen fortalte hun familien om sin tyske forlovede. Faren ble rasende og så at hvis Paul kom til jul så dro han. Men etter hvert skjønte han at datterens kjæreste var en bra kar likevel.
I 1945 da okkupasjonen var over og Yngvild var gravid prøvde Paret å gifte seg. Paul tok med gaver, men presten nektet å vie dem og de fikk ikke giftet seg. Paul ble sendt på interneringsleir i Harstad og Yngvild fødte deres første barn i Trondheim. Fødselen var svært hard og hun ble sydd uten bedøvelse. Yngvild tenkte at det var for å straffe henne for personalet visste godt at barnefaren var tysk.
I dag bor Yngvild i Tyskland. Hun ble aldri behandlet dårlig på grunn av sin tyske kjæreste og følte seg aldri som en «Tyskertøs». «Hammerfest var en liten by, og tyskerne gikk jo inn og ut av hvert hus.. Folk var i grunn ikke så tyskfiendtlige. Jeg Har ikke løyet, ikke vært utro. Jeg vet at jeg gjorde det jeg gjorde av kjærlighet,» sier hun. [9]
Else Gabler er en annen norsk jente som fikk seg tysk kjæreste under krigen. Hennes historie er noe annerledes enn Yngvilds. Else ble sammen med den tyske soldaten Erich Gabler året før okkupasjonen var over og forholdet fikk konsekvenser for den unge jenta. Hun mistet jobben og med unntak av moren brøt familien all kontakt. [10]
17. Mai 1945 sitter Else og venninnen på et kjøkken på Notodden. De har forbud mot å gå på gaten fra norske myndigheter. De er redde. Else blir arrestert og tas med til en av skolene som i dagene etter krigen er fulle av tyskerjenter og kollaboratører. Flere ganger blir hun truet med tvangsklipping. «En dag kom de for å ta en ung pike som led av epilepsi. Hun hadde hatt én tysk venn, helt i begynnelsen av Krigen. De klippet håret av henne, mens hun lå på bakken med epilepsianfall. Det var forferdelig,» forteller hun. [11]
Etter hvert interneres Else i fangeleir. Paret vet at det bare er et spørsmål om tid før Erich blir sendt til Tyskland med de enorme fangetransportene. De bestemmer seg for å gifte seg. Noe som betyr at Else vil bli fratatt sitt norske statsborgerskap og bli deportert til Tyskland med Erich. Det er mange kvinner som har søkt om å få tilbake statsborgerskapet sitt, men det har ikke Else brydd seg noe med. Hun bor fortsatt i Tyskland. Valget hun tok kostet henne familien, statsborgerskapet, hjemlandet og friheten. Men hun angrer ikke. «Jeg har hatt det bra, med en mann som sørget for meg. En norsk venninne sa en gang at hun angret på at hun giftet seg med en tysker. Da ble jeg sint. Det er ikke rett å si noe sånt. Du skal aldri gå i livet og angre,» sier hun.[12]
Krigsbarna.
Krigsbarn ble brukt som et uttrykk for barn som ble født eller oppvokst i krigen, og som har blitt spesielt berørt av krigen på en eller annen måte. I Norge ble uttrykket som regel brukt om barn som har en norsk mor og tysk far, og som ble født under andre verdenskrig eller like etter den. Krigsbarn som ble født i Norge under andre verdenskrig ble negativt sett på og ble kalt tyskerunger. Oppveksten til barn etter andreverdenskrig har vært hard. Tyskertøsene nektet å snakke om hvordan den traumatiske behandlingen de fikk under andre verdenskrig. Selv når de lå døende, nektet de å fortelle barna om den tyske faren deres og de fjernet alle bevis som kunne veilede barna fram til faren deres. Barna ble for mange mødre symbolet på skam. [13]
Noen tyskertøser valgte også å gi bort barna for å glemme alt. Dette gjorde de for å slippe å bære på skammen, og for at barna ikke skulle vokse opp som barnet av en «tyskerhore». De norske mødrene som i ettertid har blitt sporet opp av sine bortadopterte voksne krigsbarn, ønsket kontakt med dem for å lette på skammen de i alle disse årene har levd med. De fleste tyske fedrene ønsket å ha kontakt med barnet sitt.
Barna ble nektet å snakke om bakgrunnen sin til andre, og måtte bare lære seg å holde det for seg selv. Noen barn klarte aldri å tolerere moren og valgene hun hadde tatt. «Jeg lærte meg tidlig å forakte henne og skamme meg. De siste årene hun levde, fikk jeg en slags forsoning med henne. Jeg besøkte henne, men det var slitsomt – hun var svært bitter. Mor var en grei realitet som ingen var glad i – ikke engang jeg,» dette fortalte Kari som var et krigsbarn, og hun var plassert på Lebensorn-hjem og bodde der til hun var 3 år. Moren nektet å fortelle hun om sitt forhold til den tyske soldaten.[14] Det at krigsbarna var uønsket av både sin biologiske mor og hjemlandet var en tung byrde å bære for dem. De hadde problemer med å stole på andre mennesker og var alltid mistenksom ovenfor andre de møtte.
Barn som har hatt en oppvekst som krigsbarn kommer dårligere ut på alle levekårsfelter. De dør tidligere, har høyere selvmordsrate enn andre, de har dårligere helse, lavere utdannelse og inntekt og høyere arbeidsledighet enn sine jevnaldrende. De fleste av krigsbarna vokste opp hos enslige mødre, og mange av krigsbarna vokste senere opp med stefamilier hvor de ble dårlig behandlet. De har blitt mobbet og trakassert, og de mener at læreren så ned på dem og lot være å hjelpe dem når de ble mobbet. [15]
De fleste krigsbarn lever i dag et normalt liv. De er gift, har barn, er yrkesaktive og har normal utdanning og inntekt. Krigsbarn som vokste opp i Norge med en mor som hadde giftet seg med en tysk soldat, ble tyske statsborgere. Både mor og barn måtte søke om oppholdstillatelse én gang i året. I 1950 ble særloven opphevet, men krigsbarna fikk likevel ikke tilbake statsborgerskapet før de var 18 år gamle.
Den dag i dag er krigsbarna ennå ikke ferdige med å betale prisen for mødrenes valg under krigen. Dette mener Kikki Skjermo, leder i Krigsbarns forbundet Lebensborn. «Vi er bærere av arvesynden. Vi blir aldri kvitt den. Vi er født med den, og vi dør med den. Tyskerbarn-bakgrunnen oppleves ennå så vanskelig for mange at forbundet som er én av to norske krigsbarn foreninger, sender all post i helt hvite, anonyme konvolutter.»[16]
Intervju med ”krigsbarnet” Sven-Erik :
Vi har vært så heldig å få møte en mann som har vokst opp som ”tyskerbarn”, eller det litt penere begrepet ”krigsbarn”. Han vil helst ikke oppnevne etternavn i dette intervjuet, grunnet at redselen for at en tittel som tyskerbarn fortsatt skal prege hverdagen hans.
- Din mor var det de kalte en ”tyskerjente”. Kan du fortelle litt om hennes historie?
Ja min mors historie er svært interessant. Da tyskerne okkuperte Bergen var det svært mange kvinner som ble involvert med tyskere, både frivillig og ufrivillig. Min mor ble seksuelt overfalt av en tysk soldat, og fikk da min søster, Aud. Ingen fikk noen gang vite at Auds far var en tysk soldat. Under krigen møtte min mor en annen tysk soldat, min far, som hun var svært lykkelig med.
- Hvordan påvirket det faktum at din far var tysker, forholdet mellom din mor og far?
De visste at hvis de giftet seg ville mor mest sannsynlig bli kastet ut av Norge, og prøvde derfor å holde dette hemmelig en god stund. Men ryktene begynte jo selvfølgelig å gå, og det ble nok ikke så lett for dem å holde det skjult. De ville jo flytte sammen, og helst gifte seg. De måtte vente med å gifte seg til krigen var slutt og alt var roet seg her i Bergen.
- Hvordan ble hun behandlet av familien sin, og andre personer i samfunnet?
Da folk fikk høre at mor nå var involvert med en tysker, mistet hun de fleste av sine venner. Hun hadde jo også et ”uekte” barn, altså et barn utenfor ekteskapet, før hun fikk meg, og var allerede da mye snakket om i lokal området. Min mors familie var amerikansk, og svært kristen og konservativ, og utstøtte henne derfor fra familien. Til slutt hadde hun bare min far, min søster og meg igjen. Hun hadde det svært vanskelig.
- Hvordan påvirket dette din oppvekst?
Jeg var svært ung da krigen sluttet, og merket derfor ikke så mye til mobbingen da krigen var i gang. Men betegnelsen ”tyskertøs” satt fast hos mange, og jeg fikk ofte høre om hva min mor var og at hun ikke fortjente å være bosatt i Norge. Det var svært hardt for både meg og min søster. Min søster tok dette spesielt hardt, og utviklet depresjoner i tidlig alder. Hun hadde vanskeligheter med å få venner og klarte aldri å leve et helt normalt liv, selv etter krigen. Hun ble svært flau da min far snakket tysk, og da vi var på offentlige steder og folk kunne høre at han hadde en aksent. Hun nektet å gjøre aktiviteter offentlig som en familie. En dag da vi var på Nordnes og badet, ropte min far på meg og Aud så kunne alle høre hans tyske aksent. Aud ble så flau at hun løp vekk og vi brukte flere timer på å finne henne igjen. Det hjalp heller ikke særlig at min fars navn var Adolf.
- Ble hun utsatt for vold, eller ble hun sendt til tyskland?
Nei min mor ble aldri sendt til tyskland, folk hadde jo ikke bevis på at de var sammen før etter krigen grunnet at de ikke giftet seg før senere. Men vold klarte hun ikke å unnslippe. Hun ble ofte skjelt ut på gatene, og min søster har i senere tid fortalt meg at mamma kom ofte hjem med blåmerker på armer og ben. Det var ikke trygt for henne å gå på gatene både under og etter krigen, og det tok lang tid før hun ble ansett som en ”vanlig” kvinne igjen.
Lebensbornbarn på Godthåp i Bærum under krigen. FOTO: PRIVAT
[1] Ellingsen Dag, Warring Anette, Björnsdottir Inga Dora (1995). ”Kvinner, Krig og Kjærlighet”, Oslo/Gjøvik, J.W Cappelens Forlag A.S
[2] Senje, Sigurd (1986). ”Dømte kvinner”, Drammen, Pax Forlag A.S
[7] Aarnes, Helle. (2009) Tyskerjentene – historiene som aldri ble fortalt. S.10. Gyldendal.
[8] Aarnes, Helle. (2009) Tyskerjentene – historiene som aldri ble fortalt. S.8. Gyldendal.
[9] Aarnes, Helle. (2009) Tyskerjentene – historiene som aldri ble fortalt. S.142. Gyldendal.
[10] Tyskerjentenes livslange straff av Helle Aarnes, 15 mars 2008, http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Tyskerjentenes-livslange-straff-1880654.html#.T1aBu4dRZ-c
[11] Tyskerjentenes livslange straff av Helle Aarnes, 15 mars 2008, http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Tyskerjentenes-livslange-straff-1880654.html#.T1aBu4dRZ-c
[12] Tyskerjentenes livslange straff av Helle Aarnes, 15 mars 2008, http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Tyskerjentenes-livslange-straff-1880654.html#.T1aBu4dRZ-c
[14] Aarnes, Helle. (2009) Tysker jentene – historiene som aldri ble fortalt. S.131-132. Gyldendal.
[15] Aarnes, Helle. (2009) Tyskerjentene – historiene som aldri ble fortalt. S. 133-134 Gyldendal
[16] Aarnes, Helle. (2009) Tyskerjentene – historiene som aldri ble fortalt. S.133. Gyldendal.
Den 2. verdenskrig 