Bombingen av Laksevåg


(bildet er hentet fra HER!)

Skrevet av Rebekka Askeland Søreide

Problemstilling: Hva skjedde under bombingen av Holen skole/Laksevåg?

Onsdag den 4. oktober 1944 gikk et Britisk bombefly til angrep på tyske krigsmarines ubåtbunker, «Bruno» I Nordevågen på Laksevåg. 193 mennesker ble drept, og av dem var hele 74 personer barn og unge. (Tallene varierer fra kilde til kilde, men de fleste tilsier at 74 var barn). 61 barn på selve skolen ble drept eller truffet av bomben.

Dagen begynte helt vanlig, foreldre gikk på jobb og barna på skolen. Det er i dag over 67 år siden, og mange minnes enda den forferdelige tragedien. 152 bombefly angrep skolen på Laksevåg, og bombelasten ble sluppet fra stor høyde. 1432 bomber ble sluppet over Laksevåg på en time, men to av flyene ble skutt ned. Bombingen av Laksevåg og Holen skole var den største enkeltkatastrofen i andre verdenskrig, og målene for bombingen av Laksevåg i 1944 var Bergens Mekaniske Verksteder med en stor flytedokk og Det Bergenske Dampskipselskaps reparasjonsverksted. Det vil altså si at bombingen ikke gikk helt som planlagt, i og med at Holen skole også ble bombet og ikke bare ubåtbunkeren Bruno.

Men natt til 29. oktober 1944, slapp 47 fly hadde sluppet bombelasten. Under dette angrepet mistet 40 norske sivile livet. Men, det var planlagt at 237 Lancaster bombefly skulle bombe de samme ubåt-anleggene, men på grunn av tett skydekke ble angrepet avbrutt og bare 47 fly fikk sluppet bombene sine.


(Bildet er hentet fra HER!)

Det er også sagt at enkelte allerede visste om angrepet, men at de valgte å ikke gjøre noe for å stoppe det eller for å forhindre at barna på Holen skole ikke kom på skolen dagen. Det var planlagt å bombe mennesker, deriblant skade dem.

Laksevåg ble utsatt for en såkalt teppebombing, denne foregikk da mellom Nygård og Damsgård. 60 hus ble totalskadd etter bombetreff og påfølgende branner, og i underkant av 160 hus ble delvis skadd. Grunnent bombingen bla store deler av Laksevåg forflyttet igsp. De som spesielt ble rammet var de som bodde i området fra Øvre Holen og nordover mot Olderneset. I tillegg til en rekke privathus og forretninger, ble en del bygninger og personer knyttet til disse, hardt rammet. Det er funnet ut at om lag 117 mennesker døde på disse tre stedene.

Kort sagt: det var en av de største enkeltkatastrofene under andre verdenskrig, mange døde eller ble rammet, og denne katastrofen huskes i lang tid etterpå enda.

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Bombingen_av_Laksev%C3%A5g

http://www.bt.no/bergenpuls/litteratur/–Bevisst-bombing-av-sivile-pa-Laksevag-1861566.html

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_hordaland/4141367.html

– Rebekka Askeland Søreide

Reklamer

Tyskertøsene

Image

Skrevet av Marie Ullestad, Charlotte Rasmussen, Karoline Gjengedal, Ulrikke Regine Søvik.

”Tyskertøsene”, eller ”tyskerjentene” var et ærekrenkende og negativt begrep brukt om norske kvinner som var romantisk involvert med tyske soldater under andre verdenskrig. Krigshistorien forteller svært lite om disse såkalte tyskerjentene, men de er ikke mindre interessante av den grunn. [1] [2]

Tyskerjentene ble anklaget for å samarbeide med fienden og ble dermed ansett som forrædere. Hva som blir ansett som en tyskerjente, er varierende.[3] I 1945 bemerket den bergenske rikspolitibetjenten Aulie i et intervju med Bergens Tidende at ” Det finnes nemlig mange kategorier tyskerjenter, først og fremst de rene gatejenter, prostituerte allerede før krigen, og enkelte som er kommet til i krigens år(…)”. Kvinnene ble utstøtt av samfunnet, de ble kjent som kvinnene som alle elsket å hate. [4]

Hvordan ble de behandlet?

Rettslig sett var tyskerjentene uskyldige og ble derfor ikke tiltalt i straffeprosessene mot norske kollaboratører etter at okkupasjonen var over. Men veldig mange av dem ble straffet på andre forferdelige måter av sine landsmenn. Håret deres ble klippet offentlig, de ble jaget gjennom gatene og forulempet. De måtte også vaske gulv og latriner i millitærbrakkene mens folk spyttet på dem. Lister med navnene deres ble hengt ut og de mistet jobben sin. Ikke minst så ble disse unge kvinnene også offer for seksuelle overgrep.[5]

Etter frigjøringen ble flere tusen tyskerjenter internert. Med andre ord ble det foretatt en frihetsberøvelse av myndighetene. Dette var ikke som straff, men i kontrolløyemed. I følge den offisielle begrunnelse ble dette foretatt for å beskytte dem. Det ble sagt at noen av kvinnene ble plassert på en øy i Oslofjorden for å hindre utbredelsen av kjønnssykdommer. Politiet organiserte ni leirer for tyskerjenter i Norge. Og den største av dem var da Hovedøya ved Oslo. Den hadde plass til 2000 tyskerjenter.[6]

Alle tyskerjentene som hadde giftet seg med en tysk soldat mistet sitt norske statsborgerskap og ble utvist sammen med barna sine. Noen av kvinnene ble gjennom avisene direkte oppfordret til å forlate landet. Ikke nok med dette, mistet de krigspensjonene sine hvis ektemennene døde før dem. Den norske stat krevde også underholdsbidrag fra de tyske fedrene, eller så hindret de barna i å motta finansiell støtte.

Tyskerjentenes historie

Tyskerjentene har lenge vært et betent tema i den norske krigshistorien. Behandlingen de fikk i Norge etter krigen har ikke vært tilfredsstillende gransket eller gjengitt i historien. De var vanlige jenter som kom fra hele landet, hadde ulik sosial bakgrunn og forskjellig politisk ståsted. Det eneste de hadde gjort var å ha forhold til ikke-norske menn som var i tysk tjeneste under andre verdenskrig. Det var ikke snakk om noen få tilfeller. Det finnes ingen nøyaktige tall, men tyskerjentene kan ha vært mellom 100 000 og 120 000. [7]

Det kan være vanskelig å forstå disse forholdene som oppstod mellom tyske menn og norske kvinner. Spesielt med tanke på at Norge i fem år måtte leve med frykt, fornedrelse, nazifisering og store offer. [8] Men det er også viktig å se på at gjennom fem år ble flere hundre tyske soldater en del av den norske hverdagen. De var en del av okkupasjonsmakten, men de var forskjellige typer unge menn som ble kjent med og ble en del av livet til forskjellige typer unge kvinner.

Yngvild Holm var en norsk kvinne fra Finnmark som under okkupasjonstiden ble kjent med den tyske soldaten Paul. Første gang Yngvild møtte Paul var hun overhode ikke interessert i å bli kjent med ham, men etter hvert ble de bedre kjent og til slutt kjærester. Tyskerne var ikke lenger noe farlig og flere av Yngvilds venninner hadde funnet seg tyske kjærester. Likevel turte ikke Yngvild si noe til familien om Paul. I 1943 forlovet de seg under en tildekket tysk robåt. Den samme julen fortalte hun familien om sin tyske forlovede. Faren ble rasende og så at hvis Paul kom til jul så dro han. Men etter hvert skjønte han at datterens kjæreste var en bra kar likevel.

I 1945 da okkupasjonen var over og Yngvild var gravid prøvde Paret å gifte seg. Paul tok med gaver, men presten nektet å vie dem og de fikk ikke giftet seg. Paul ble sendt på interneringsleir i Harstad og Yngvild fødte deres første barn i Trondheim. Fødselen var svært hard og hun ble sydd uten bedøvelse. Yngvild tenkte at det var for å straffe henne for personalet visste godt at barnefaren var tysk.

I dag bor Yngvild i Tyskland. Hun ble aldri behandlet dårlig på grunn av sin tyske kjæreste og følte seg aldri som en «Tyskertøs». «Hammerfest var en liten by, og tyskerne gikk jo inn og ut av hvert hus.. Folk var i grunn ikke så tyskfiendtlige. Jeg Har ikke løyet, ikke vært utro. Jeg vet at jeg gjorde det jeg gjorde av kjærlighet,» sier hun. [9]

Else Gabler er en annen norsk jente som fikk seg tysk kjæreste under krigen. Hennes historie er noe annerledes enn Yngvilds. Else ble sammen med den tyske soldaten Erich Gabler året før okkupasjonen var over og forholdet fikk konsekvenser for den unge jenta. Hun mistet jobben og med unntak av moren brøt familien all kontakt. [10]

17. Mai 1945 sitter Else og venninnen på et kjøkken på Notodden. De har forbud mot å gå på gaten fra norske myndigheter. De er redde. Else blir arrestert og tas med til en av skolene som i dagene etter krigen er fulle av tyskerjenter og kollaboratører. Flere ganger blir hun truet med tvangsklipping. «En dag kom de for å ta en ung pike som led av epilepsi. Hun hadde hatt én tysk venn, helt i begynnelsen av Krigen. De klippet håret av henne, mens hun lå på bakken med epilepsianfall. Det var forferdelig,» forteller hun. [11]

Etter hvert interneres Else i fangeleir. Paret vet at det bare er et spørsmål om tid før Erich blir sendt til Tyskland med de enorme fangetransportene. De bestemmer seg for å gifte seg. Noe som betyr at Else vil bli fratatt sitt norske statsborgerskap og bli deportert til Tyskland med Erich. Det er mange kvinner som har søkt om å få tilbake statsborgerskapet sitt, men det har ikke Else brydd seg noe med. Hun bor fortsatt i Tyskland. Valget hun tok kostet henne familien, statsborgerskapet, hjemlandet og friheten. Men hun angrer ikke. «Jeg har hatt det bra, med en mann som sørget for meg. En norsk venninne sa en gang at hun angret på at hun giftet seg med en tysker. Da ble jeg sint. Det er ikke rett å si noe sånt. Du skal aldri gå i livet og angre,» sier hun.[12]

Image

Krigsbarna.

Krigsbarn ble brukt som et uttrykk for barn som ble født eller oppvokst i krigen, og som har blitt spesielt berørt av krigen på en eller annen måte. I Norge ble uttrykket som regel brukt om barn som har en norsk mor og tysk far, og som ble født under andre verdenskrig eller like etter den. Krigsbarn som ble født i Norge under andre verdenskrig ble negativt sett på og ble kalt tyskerunger. Oppveksten til barn etter andreverdenskrig har vært hard. Tyskertøsene nektet å snakke om hvordan den traumatiske behandlingen de fikk under andre verdenskrig. Selv når de lå døende, nektet de å fortelle barna om den tyske faren deres og de fjernet alle bevis som kunne veilede barna fram til faren deres. Barna ble for mange mødre symbolet på skam. [13]

Noen tyskertøser valgte også å gi bort barna for å glemme alt. Dette gjorde de for å slippe å bære på skammen, og for at barna ikke skulle vokse opp som barnet av en «tyskerhore». De norske mødrene som i ettertid har blitt sporet opp av sine bortadopterte voksne krigsbarn, ønsket kontakt med dem for å lette på skammen de i alle disse årene har levd med. De fleste tyske fedrene ønsket å ha kontakt med barnet sitt.

Barna ble nektet å snakke om bakgrunnen sin til andre, og måtte bare lære seg å holde det for seg selv. Noen barn klarte aldri å tolerere moren og valgene hun hadde tatt. «Jeg lærte meg tidlig å forakte henne og skamme meg. De siste årene hun levde, fikk jeg en slags forsoning med henne. Jeg besøkte henne, men det var slitsomt – hun var svært bitter. Mor var en grei realitet som ingen var glad i – ikke engang jeg,» dette fortalte Kari som var et krigsbarn, og hun var plassert på Lebensorn-hjem og bodde der til hun var 3 år. Moren nektet å fortelle hun om sitt forhold til den tyske soldaten.[14] Det at krigsbarna var uønsket av både sin biologiske mor og hjemlandet var en tung byrde å bære for dem. De hadde problemer med å stole på andre mennesker og var alltid mistenksom ovenfor andre de møtte.

Barn som har hatt en oppvekst som krigsbarn kommer dårligere ut på alle levekårsfelter. De dør tidligere, har høyere selvmordsrate enn andre, de har dårligere helse, lavere utdannelse og inntekt og høyere arbeidsledighet enn sine jevnaldrende. De fleste av krigsbarna vokste opp hos enslige mødre, og mange av krigsbarna vokste senere opp med stefamilier hvor de ble dårlig behandlet. De har blitt mobbet og trakassert, og de mener at læreren så ned på dem og lot være å hjelpe dem når de ble mobbet. [15]

De fleste krigsbarn lever i dag et normalt liv. De er gift, har barn, er yrkesaktive og har normal utdanning og inntekt. Krigsbarn som vokste opp i Norge med en mor som hadde giftet seg med en tysk soldat, ble tyske statsborgere. Både mor og barn måtte søke om oppholdstillatelse én gang i året. I 1950 ble særloven opphevet, men krigsbarna fikk likevel ikke tilbake statsborgerskapet før de var 18 år gamle.

Den dag i dag er krigsbarna ennå ikke ferdige med å betale prisen for mødrenes valg under krigen. Dette mener Kikki Skjermo, leder i Krigsbarns forbundet Lebensborn. «Vi er bærere av arvesynden. Vi blir aldri kvitt den. Vi er født med den, og vi dør med den. Tyskerbarn-bakgrunnen oppleves ennå så vanskelig for mange at forbundet som er én av to norske krigsbarn foreninger, sender all post i helt hvite, anonyme konvolutter.»[16]

Intervju med ”krigsbarnet” Sven-Erik :

Vi har vært så heldig å få møte en mann som har vokst opp som ”tyskerbarn”, eller det litt penere begrepet ”krigsbarn”. Han vil helst ikke oppnevne etternavn i dette intervjuet, grunnet at redselen for at en tittel som tyskerbarn fortsatt skal prege hverdagen hans.

  • Din mor var det de kalte en ”tyskerjente”. Kan du fortelle litt om hennes historie?

Ja min mors historie er svært interessant. Da tyskerne okkuperte Bergen var det svært mange kvinner som ble involvert med tyskere, både frivillig og ufrivillig. Min mor ble seksuelt overfalt av en tysk soldat, og fikk da min søster, Aud. Ingen fikk noen gang vite at Auds far var en tysk soldat. Under krigen møtte min mor en annen tysk soldat, min far, som hun var svært lykkelig med.

  • Hvordan påvirket det faktum at din far var tysker, forholdet mellom din mor og far?

De visste at hvis de giftet seg ville mor mest sannsynlig bli kastet ut av Norge, og prøvde derfor å holde dette hemmelig en god stund. Men ryktene begynte jo selvfølgelig å gå, og det ble nok ikke så lett for dem å holde det skjult. De ville jo flytte sammen, og helst gifte seg.  De måtte vente med å gifte seg til krigen var slutt og alt var roet seg her i Bergen.

  • Hvordan ble hun behandlet av familien sin, og andre personer i samfunnet?

Da folk fikk høre at mor nå var involvert med en tysker, mistet hun de fleste av sine venner. Hun hadde jo også et ”uekte” barn, altså et barn utenfor ekteskapet, før hun fikk meg, og var allerede da mye snakket om i lokal området. Min mors familie var amerikansk, og svært kristen og konservativ, og utstøtte henne derfor fra familien. Til slutt hadde hun bare min far, min søster og meg igjen. Hun hadde det svært vanskelig.

  • Hvordan påvirket dette din oppvekst?

Jeg var svært ung da krigen sluttet, og merket derfor ikke så mye til mobbingen da krigen var i gang. Men betegnelsen ”tyskertøs” satt fast hos mange, og jeg fikk ofte høre om hva min mor var og at hun ikke fortjente å være bosatt i Norge. Det var svært hardt for både meg og min søster. Min søster tok dette spesielt hardt, og utviklet depresjoner i tidlig alder. Hun hadde vanskeligheter med å få venner og klarte aldri å leve et helt normalt liv, selv etter krigen. Hun ble svært flau da min far snakket tysk, og da vi var på offentlige steder og folk kunne høre at han hadde en aksent. Hun nektet å gjøre aktiviteter offentlig som en familie. En dag da vi var på Nordnes og badet, ropte min far på meg og Aud så kunne alle høre hans tyske aksent. Aud ble så flau at hun løp vekk og vi brukte flere timer på å finne henne igjen. Det hjalp heller ikke særlig at min fars navn var Adolf.

  • Ble hun utsatt for vold, eller ble hun sendt til tyskland?

Nei min mor ble aldri sendt til tyskland, folk hadde jo ikke bevis på at de var sammen før etter krigen grunnet at de ikke giftet seg før senere. Men vold klarte hun ikke å unnslippe. Hun ble ofte skjelt ut på gatene, og min søster har i senere tid fortalt meg at mamma kom ofte hjem med blåmerker på armer og ben. Det var ikke trygt for henne å gå på gatene både under og etter krigen, og det tok lang tid før hun ble ansett som en ”vanlig” kvinne igjen.

Lebensbornbarn på Godthåp i Bærum under krigen. FOTO: PRIVAT


[1] Ellingsen Dag, Warring Anette, Björnsdottir Inga Dora (1995). ”Kvinner, Krig og Kjærlighet”, Oslo/Gjøvik, J.W Cappelens Forlag A.S

[2] Senje, Sigurd (1986). ”Dømte kvinner”, Drammen, Pax Forlag A.S

[7] Aarnes, Helle. (2009) Tyskerjentene – historiene som aldri ble fortalt. S.10. Gyldendal.

[8] Aarnes, Helle. (2009) Tyskerjentene – historiene som aldri ble fortalt. S.8. Gyldendal.

[9] Aarnes, Helle. (2009) Tyskerjentene – historiene som aldri ble fortalt. S.142. Gyldendal.

[10] Tyskerjentenes livslange straff av Helle Aarnes, 15 mars 2008, http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Tyskerjentenes-livslange-straff-1880654.html#.T1aBu4dRZ-c

[11] Tyskerjentenes livslange straff av Helle Aarnes, 15 mars 2008, http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Tyskerjentenes-livslange-straff-1880654.html#.T1aBu4dRZ-c

[12] Tyskerjentenes livslange straff av Helle Aarnes, 15 mars 2008, http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Tyskerjentenes-livslange-straff-1880654.html#.T1aBu4dRZ-c

[14] Aarnes, Helle. (2009) Tysker jentene – historiene som aldri ble fortalt. S.131-132. Gyldendal.

[15] Aarnes, Helle. (2009) Tyskerjentene – historiene som aldri ble fortalt. S. 133-134 Gyldendal

[16] Aarnes, Helle. (2009) Tyskerjentene – historiene som aldri ble fortalt. S.133. Gyldendal.


Marie Ullestad, Charlotte Rasmussen, Karoline Gjengedal, Ulrikke Regine Søvik. Publisert 06.mars 2012.

Jødedeportasjonen i Norge

Skrevet av Kaja Døsseland og Lena Moen Færøvik

Den 26. oktober i 1942 startet arrestasjon av jødene i Norge. Mennene var først ut, men allerede i november måned ble resten av jødene arrestert, inkludert spebarn og de eldre.  Tiden for «sluttløsningen» var kommet, noe som betydde utryddelse av alle jøder. Det var tyskerne som sto bak det hele, men mye ble utført av norsk politi.

Den jødiske minoriteten i Norge bestod av rundt 2000 mennesker. Etter at tyskerne kom inn i landet, våren 1940, skjedde det merkbare endringer for de norske jødene. Radioapparater ble beslaglagt, ett år før det samme skjedde med resten av befolkningen. På samme tid ble det dannet en oversikt over jødene i Norge. Blant annet måtte de to jødiske menighetene levere inn lister over sine medlemmer. Kort tid etter ble det påkrevd at alle jødiske organisasjoner måtte levere fra seg sine medlemslister.  20. Januar 1942 ble det pålagt for jøder å få stemplet legitimasjonskortene sine med en rød «J». Dette symboliserte at man var jøde. Stemplingen skulle gjelde for følgende: alle som hadde tre eller flere «fulljødiske» besteforeldre, alle medlemmene av de mosaiske trossamfunnene, og «halvjøder» som var gift med jøder. Totalt fikk 1536 personer stemplet pass og legitimasjonskort. I tillegg fikk politiet ansvar for at jødene skulle fylle ut et skjema med spørsmål om personopplysninger som navn, fødested, fødselsdato og familieforhold. På grunn av all denne samlede informasjonen om jødene, fikk de tyske og norske NS- myndighetene en god oversikt.  Dette gjorde at iverksettingen av massearrestasjonene ble lettere.

Den 26. oktober 1942, ga Quisling en lov om inndragning av formue som tilhørte jøder. 17. november kom lov om meldeplikt for jøder. Men i realiteten var situasjonen langt alvorligere enn hva disse lovene kunne tyde på. Massearrestasjonene ble startet den 26. oktober, og videre ble norske jøder sendt til forskjellige fange- og konsentrasjonsleirer. Av disse var den største, og sannsynligvis mest brutale, Auschwitz i Polen.

Faktafil om jødedeportasjon i Norge

  • Arrestasjonene av norske jøder startet 26. oktober 1942.
  • Totalt ble 771 jøder deportert fra Norge. Halvparten av de norske jødene klarte altså å rømme til Svergie. Bare 34 overlevde.
  • De overlevende ble sluppet fri da krigen endte i 1945.
  • Norsk statspoliti, men også dels det regulære norske politi, utførte arrestasjonene under tysk ledelse.
  • Quisling gjorde ikke noe forsøk på å redde de norske jødene.
  • Flere norske politifolk prøvde å varsle jødene.

Denne historien er oppdiktet, men den er basert på fakta og historier fra overlevende etter Auschwitz.  

Nå, tre år etter krigen er endt, står vi utenfor Auschwitz. Stedet hvor millioner av mennesker ble torturert til døde, er nå tomt og forlatt. Det er vanskelig å forestille seg hva som faktisk har hendt innenfor de høye murene. Vi skal nå møte en av de få overlevende, som skal gjengi sin personlige historie fra deportasjonen og tiden i konsentrasjonsleiren.

Vi møter Cathrine på 19 år, som i likhet med mange andre, mistet familien sin under andre verdenskrig. Hun prøver å sette opp et tappert uttrykk, men vi kan se sorgen og smerten bak fasaden. Det er tydelig at det bringer frem vonde minner for henne å komme tilbake til Auschwitz.

«En kveld i oktober 1942 satt mine foreldre og snakket sammen på kjøkkenet. Jeg ble bedt om å komme inn. De fortalte meg at politiet mest sannsynlig ville utføre en storrazzia i nærmeste framtid. Selv om det ikke ble sagt, tenkte vi alle den samme tanken: Nå var det oss jøder som sto for tur. Jeg vet nå i ettertid at flere andre fikk hjelp til å rømme til Sverige, men vi hadde dessverre ikke kontakter som kunne hjelpe oss. Vi fikk vite informasjonen for sent, og bare få timer senere banket det på døren. Vi våknet av dunkingen, og selv om det var midt på natten, braste politiet inn i løpet av få sekunder. Mine foreldre ble tatt foran øynene på meg og min søster, som bare var tre år gammel. Jeg følte meg lamslått, og ikke lenge etter kom de tilbake for å hente oss.»

Cathrine trekker pusten dypt. Det er vanskelig for henne å snakke om temaet, samtidig som hun ønsker å dele sin historie med andre i samme situasjon. Hun syntes også det er viktig at utenforstående får ett innsyn i den tragiske delen av vår historie. Hun tørker en tåre før hun fortsetter på historien.

«Det var 26. november 1942 da vi ble ført om bord D/S Donau. Skipet hadde 532 jøder om bord. Det var trangt om plassen, mildt sagt. Vi lå som sild i tønne. Jeg husker lyden av skrikende barn, og fortvilende hulk fra de andre passasjerene.  Frykten lå som en tykk sky over hele rommet. Ingen visste hvor vi ble ført, eller hva som videre skulle skje. Jeg husker mamma febrilsk sa, at det viktigste var at vi holdt sammen. Det var enklere sagt enn gjort. Med det samme skipet la inntil havnen, kom tyske soldater om bord. Familier ble splittet, og jeg kan enda høre de hjerteskjærende skrikene til familiemedlemmer som så hverandre for siste gang. Da vi ankom Auschwitz ble mamma og lillesøster skilt fra meg og pappa. Vi fikk aldri sagt farvel.»

Dette skipet ble brukt  til å frakte jøder

Dette forteller Cathrine mens vi går inn gjennom porten til Auschwitz. Hun retter et redselsfullt blikk mot porten, som at hun frykter den vil lukke seg. Det blir stille et øyeblikk. Vi går inn i leiren og Cathrine viser oss blant annet hvor tyske soldater beordret de til å kle seg naken. Deretter ble alt håret barbert av, og de ble kledd i fangedrakter. Disse var stripete slik at de skulle være lett gjenkjennelig.  Hun forteller at soldatene brukte hyppig vold, særlig hvis noen brukte for «lang» tid. Hver fange fikk et eget nummer, og et tegn som fortalte hvilken type fange de var. For eksempel hadde jødene Davidstjernen.

Faktafil om Auschwitz

  • Auschwitz bestod av tre hovedleirer. Disse ble nummert fra 1-3.
  • Auschwitz 1: Her ble fanger sendt for å arbeide og lage nyttige gjenstander til tyskerne.
  • Auschwitz 2: Også kalt Birkenau. Her ble jøder hovedsakelig gasset i hjel.
  • Auschwitz 3: Også kalt Monowitz. Her ble det laget syntetisk gummi. Prinsippet med leiren var at folk skulle arbeide til de døde.

Dette er inngangsporten til Auschwitz 1. "Arbeith macht frei" betyr "Arbeid gjør deg fri.

«Vi ble tildelt forskjellige poster og arbeidsoppgaver. Jeg skulle lage gjenstander som tyskerne trengte. Et eksempel på det var togskinner og lignende. Ofte arbeidet vi over 12 timer i strekk, og det var ingenting som het «pause». De som slappet av i arbeidstiden, eller ikke hadde nok krefter, ble sendt i gasskammer eller henrettet på en annen måte. Vi fikk minimalt med mat, og lite søvn. Om natten lå vi minst åtte mann i madrassløse senger. Det ble hverdagskost å se hauer av lik, eller å være vitne til at mine medfanger ble satt i celler for å sulte i hjel. Jeg blir aldri kvitt de mentale bildene, og det går ikke en dag uten at jeg kjenner på angsten og sorgen.»

Sengene var uten madrasser, og 8 mann delte én sengHer ble tusenvis av jøder gasset ihjel

Det er forferdelig å høre på Cathrines historie mens vi går gjennom leiren og brakkene, ser gasskamrene, sovesalen, krematoriet, og gamle eiendeler som fremdeles ligger der. Det er ufattelig å forestille seg alt som har hendt her. Det setter seg en stor klump i halsen, og magen vrenges bare av tanken. Det er utrolig at Cathrine i det hele tatt klarer å se stedet etter alt som har hendt. Det viser at hun er en sterk person, og vi begynner å forstå hvorfor hun er en av de overlevende. Vi stilte henne et siste spørsmål før vi takket for oss, og satte kursen tilbake mot Norge.

Hvordan var det den dagen du gikk fri etter år i fangenskap?

På det tidspunktet var jeg fullstendig ødelagt. Jeg forstod ikke med det samme at det var slutt på fangenskapet. Kroppen var utsultet og utslitt, og psyken var sterkt skadet. Familien var borte, og jeg hadde ingenting å gå til. Livslyst var et fjernt ord, og jeg tenkte lenge at det beste for meg var å gå bort. Situasjonen har heldigvis bedret seg, men jeg kommer aldri til å kunne leve et helt normalt liv. Jeg sliter med frykt og depresjoner, men jeg er nå glad for å være i livet.

Kilder: 

Boken «Norge i krig, Fremmedåk og frihetskamp 1940-1945,  Bind 4».

Hovedredaktør: Magne Skodvin

Hovedkonsulent: Bjarne Gran

Side: 211- 214

http://www.skoleforum.com/stiler/analyse/det.aspx?id=7365

http://megamagasin.net/inspirasjon/auschwitz-fotodokumentar

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1207592.ece

http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/holocaust/norge/deportasjonen-av-de-norske-jodene.html

http://www.skoleforum.com/stiler/analyse/det.aspx?id=7365

Skrevet av: Kaja Døssland og Lena Moen Færøvik

Den svarte fredagen

Skrevet av Paul Eltvik og Aleksander R. Møll

Fredag 9. februar 1945, som nå er kjent for «den svarte fredag» brakte det løs over Førdefjorden. Stikkordet er luftkamp og et angrep fra de allierte som de senere kom til å angre på. Det samlete tapet, både fra sivile, de allierte og tyskerne var femten fly, sytten drepte og to skadde. Det var bare på femten minutter. Hva som egentlig skjedde og konsekvenser av det vil du få svar på nå.

Gjemsel i Førdefjorden 

Bakgrunnen for at luftkampen fant sted i nettopp Førdefjorden var at tyske skip hadde lagt seg inn i fjorden og skjulte seg mellom de høye fjellene. Der ville ikke de allierte se dem… Det viste seg at det stemte ikke. Det endte heller opp med å bli om ikke den største, så i så fall en av de største luftslagene under andre verdenskrig i Norge. En dag fikk et britisk rekognoseringsfly(et fly som kartlegger områder) øye på skipene som lå i Førdefjorden og rapporterte det til flybasen i Skottland. I fjorden var det blant annet en destroyer, som er et godt rustet, middelstort krigsskip med høy hastighet. Det var et skip som var designet for å gjøre store skader og var svært effektivt. For de allierte ville det være en stor seier å senke et slikt skip. Det skapte stor aktivitet og planlegging. Et angrep på skipene var bare et spørsmål om tid.

Her sto Kristoffer, Andreas og Jacob med panoramautsikt over luftkampen. Bildet er hentet fra sffarkivet.no.

Her sto Kristoffer, Andreas og Jacob med panoramautsikt over luftkampen. Bildet er hentet fra sffarkivet.no.

Allierte i ukjent luftrom

Den 9. februar 1945 var kampen i gang. Førtito britiske fly kom innover fjorden. Tyskerne svarte med å sende tolv fly inn i kampen. Fordelen deres var at det var kjente områder de hadde flydd i mange ganger tidligere og pilotene hadde god kamperfaring. Britene og de allierte derimot var ikke kjent mellom de høye fjellene. De måtte også forholde seg til både angrep fra bakken med tyske skip og fra luften med fly.

Femten lange minutter

I femten minutter kunne man kjenne bombingen i både Sunnfjord og ytre Sogn som er ganske lang vekke fra der bombingen fant sted. På det kvarteret ble det skutt ned ti allierte fly som førte til tapet av fjorten av mannskapet. I tillegg var mange av de britiske flyene så skadet at de ikke kunne brukes mer etter de hadde kommet seg tilbake til basen. Tyskerne var de som kom seg klart best ut av det. Fem fly ble skutt ned, der to av mannskapet mistet livet og to ble skadet. Et fly havarerte også når det skulle tilbake til Herdla. Et ukjent antall mennesker på det tyske skipet Z33 gikk også tapt. Det brøt ut brann ved broen på destroyeren og to andre skip fikk mindre skader. Ingen skip sank. Selv om slaget fant sted med tett bebyggelse, ble kun en sivil drept. Martinus T. Furevik fra Førde døde på sykehuset i Høyanger. Han skulle hjelpe en tyskpilot som hadde nødlandet på isen i fjorden og pådrog seg en skade som sendte han på sykehus, hvor han fire uker senere omkom.  Ingen sivile led fysiske tap.

Et tysk skip blir bombet med granater fra allierte fly. Bildet er tatt av et kanadisk flyfoto og er hentet fra nrk.no

Minnesteiner

40 år senere, 8. mai 1984, ble det avduket en minnestein ved flyplassen på Bringeland for å hedre de allierte flygerne som omkom. I 1997, syv år senere ble det også avduket en minnestein på flybasen Dallachy i Skottland, hvor de fleste allierte flyene fra slaget hadde vært stasjonert.

Museum

På Slettehaugen i Naustdal hadde de god sikt over krigsplassen. Her er en gammel låve fra slutten av 1800-talet bygd om til museum for luftslaget. Den 16. juli 2000 sto generalmajor Gunnar Rolland for det høytidliger åpningen av Luftkampsmuseet på Slettehaug. To av de allierte flygerne fra slaget var tilstede under åpningsseremonien, som hadde over tre hundre deltakere. Det skal være den største folkemengden som har vært samlet på gården.

Minnestein og museum

I 1999 åpnet et krigsmuseum i Frammarsvik til minne om det store luftslaget, som gjennom årene har blitt kalt «den svarte fredagen». Museet består av gamle vrakdeler fra de havarerte flyene og bilder fra kampene.

Vi kan konkludere med at det var tap fra begge sider, men de allierte fikk ikke oppfylt sin plan om å senke de tyske skipene. De hadde også mest sannsynlig større tap blant mannskapet, selv om det er uvisst hvor mange liv på det tyske skipet som gikk tapt. I dag er det husket som «den svarte fredagen» og historien lever videre gjennom museum og minnesmarkeringer.

 

Kilder:

http://www.sffarkiv.no/sffbasar/default.asp?p=result&db=dbatlas_leks&art_id=1229&spraak_id=1&ptype=single

http://www.nrk.no/sf/leksikon/index.php/Luftslaget_over_Sunnfjord

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Fant-krigsfly-etter-63-ar-1878232.html

Tyskerjenter urettferdig behandlet?

Dette debattinnlegget er skrevet av Gudrun(Vilde) og Gjertrud(Marie L) 06. desember 1955:

Tyskerjente i interneringsleir

Etter krigens slutt ble tusenvis av unge norske jenter sendt i interneringsleir. Selv om omstendighetene skulle være idylliske og tiltaket rehabiliterende, er det ikke alltid teori og praksis stemmer overens. 

”Norske jenter sendes daglig til interneringsleirer rundt i landet. Om lag 2000 jenter er på vei til leiren på Hovedøya utenfor Oslo. Det er helsedirektoratet i samarbeid med Oslo helseråd og politiet som står bak dette utmerkede tiltaket[1].Prosjektet går ut på å rehabilitere tyskerjentene, for å blant annet minske farene for spredning av kjønnssykdommer og beskytte de unasjonale jentene mot angrep fra mobben[2].Det finnes nå ca. 30 slike leirer i Norge hvor allerede mange jenter er sendt til internering[3].” Slik kan man tenke seg at stemningen var for ti år siden, etter frigjøringen.

Kvinnene ble skamklipt og mange fikk hakekors malt på kroppen, noen også på skallen.

 Det viser seg at mange av kvinnene som inngikk ekteskap med sine tyske kjærester ble sendt til internering, fratatt sitt statsborgerskap, og så deportert til Tyskland[1]. Rikspolitisjefen har sagt at interneringen ikke var en straff, men det sies likevel at det ble brukt uttrykk som ”fanger” og ”fengsling” når kvinnene ankom institusjonen. En lege ved institusjonen har tidligere uttalt med stolthet at fem-seks ”uforbederlige” kvinner hadde blitt sterilisert[2].

Sosiolog Augusta Rasmussen foretok en omfattende ”IQ-test” av 310 av de innsatte. Alle som deltok i undersøkelsen, bortsett fra ni individer, ble erklært ”sinker” eller ”åndssvake”. Disse sto på en liste over kvinner som hadde vært i kontakt med Lebensborn (institusjon for mødre som hadde barn med tyske soldater, der barna ble oppdratt på germansk vis[3]) eller andre nazistiske institusjoner[4].

Menn som sto i med tyske kvinner, enten i Norge eller Tyskland, har foreløpig ikke fått noen konsekvenser for ”landssviket”, i motsetning til tyskerjentene[5]. Og hvorfor skal det være slik at kvinnene må gjennomgå så grundig, når menn, som kanskje har gjort samme udåd selv, kan stå på sidelinjen og se kvinnene lide?

Nå er også Einar Gerhardsen valgt til statsminister for tredje gang etter krigen. Gerhardsen skal visstnok ha oppfordret kommunene å angi kollegaer og bekjente man hadde mistanke om hadde hatt ”privat samkvem med tyskerne”[6].

Einar Gerhardsen, nyvalgt for en tredje periode

Denne forfølgelsen av tyskerjentene ligner foruroligende på grusomhetene som ble forvoldt jødene for bare et tiår siden. Hadde vi ikke lært noe av krigen? Hadde vi ikke nettopp kjempet for frihet og rettferdighet for alle folkeslag? Er ikke kvinnene mennesker de også? De fleste av kvinnene ble oppriktig forelsket i de unge tyske soldatene. Denne trakasseringen uttrykker kun et budskap om at man ikke kan velge make på tvers av kultur og landegrenser. Og hvordan noe man ikke kan hjelpe for, skal føre til slike barbariske og unødvendige tiltak. Det viser seg at nordmennene var like fryktelige mot disse jentene som tyskerne var mot jødene. Noe som kan få en til å sette spørsmålstegn med myndighetenes håndtering av ”problemet”.

Video: Nyhetsreportasje fra 1945

Bilder:

Bilde av Gerhardsen[7]

Bilde av tyskerjente med hakekors på ryggen[8]

Bilde av tyskerjente bak piggtrådgjerde[9]